2) En svensktalende innvandringstalsmann hevdet at Stockholm-tumultene nettene mellom den 20. og den 22. juni ikke hadde noe med den overhåndtagende fremmedkulturelle innvandringen å gjøre, men at tumultene har rot i sosiale forskjeller og diskriminering (egentlig var det hele Politiets skyld). Han burde vært fortalt at vi ikke hadde raseopptøyer med knivstikking, skuddveksling, ruteknusing og brannstiftelser (for ikke å snakke om kjønnslemlestelser, henteekteskap og æresdrap) før våre politikere åpnet slusene for den hemningsløse innvandringen vi har sett siden 1985. Det er ikke særlig tvil om at alle norske massemedier vil fortrenge virkeligheten og støtte den svensktalende innvandringstalsmannen.  

Mens kontreadmiral Elisabeth Natvik leker Forsvarssjef.

Under Dagsnytt 18 på fredag 10. mai møtte den fremragende forsvarsanalytikeren Nils Holme kontreadmiral Elisabeth Natvik til tvekamp. Det dreide seg om Nils Holmes Civita-notat om tilstanden i Forsvaret (www.tjodareik.no). Kontreadmiral Elisabeth Natvik hevdet, som alle andre i den nåværende ledelsen i Forsvarsdepartementet, at alt er såre vel. Dette må bety at Forsvarsdepartementet mener at Nils Holme farer med dikt og/eller løgn. Alle med en smule innsikt vet at det er det motsatte som er tilfelle. Kontreadmiral Elisabeth Natvik er for øvrig å finne på listen over søkere til stillingen som Forsvarssjef. Hun har nylig skaffet seg “tillitvekkende” avstand til egen forsvarsgren ved å melde seg ut av Sjømilitære Samfund, partiboken er trolig bragt i orden og hun er samboer med general Sverre Diesen, vår tidligere Forsvarssjef. Det er mulig at Forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen enten ser for seg at kontreadmiral Elisabeth Natvik vil greie seg godt med general Sverre Diesen som nær rådgiver (!), eller at den eneste kampen Forsvaret skal vinne i neste 5-års periode er kjønnskampen. Vi vet at Forsvarsministeren og hennes rådgivere (Tiller-banden) er trolige til litt av hvert. Hun har en topp kvalifisert søker til stillingen som Forsvarssjef, nemlig viseadmiral Haakon Bruun-Hanssen, men mange er nå nervøse for at kvalifikasjoner for stillingen ikke vil bli tillagt vekt.  La oss inderlig håpe at Forsvarsministeren, og hennes sjef – statsminister Jens Stoltenberg – ikke lar Norge seile sin egen sjø for at hun skal bli husket (les: beryktet) for å besette stillingen som Forsvarssjef med en flaggoffiser som har kjønn som sin fremste kvalifikasjon (NB: for denne stillingen). Det er vår sikkerhet som står på spill (husk Gjørv-kommisjonens innstilling).

Den 13. mai tok etatsjef Harald Sunde fatt i Nils Holme og hans notat i et ytterst klumpete forsøk på å skjønnmale Forsvaret (Aftenpostens morgenutgave). Det er synd at etatssjefens skare av rådgivere i apparatet for åpen og fordekt psykologisk krigføring ikke makter en mer intelligent tilnærming til Nils Holmes analyse.

Nils Holme peker i sitt notat på Hærens mangelfulle kampkraft, på det lille antall kampfly (15 av 57) vi makter å holde på vingene og på kritiske svakheter ved organisasjonen av Forsvarets øverste ledelse. Ganske spesielt gjelder det den helt ødeleggende ordningen som gjør at Forsvarssjefen er gjort til Forsvarsministerens militærrådgiver, og at generalinspektørene er flyttet ut av hovedstaden for at deres innflytelse i maktens korridorer skal bli svekket. Marinen (“Europas mest moderne marine”) utgjør et kapitel for seg.

Alle som er – eller har vært i ledende maritime stillinger vet at fartøyer må seile for å være teknisk – og personellmessig operative. Dersom de ligger ved kai, ruster og forvitrer alt operativt utstyr, det oppstår etter hvert hull i de best utdannedes rekker og ferdighetene til det personell som blir igjen forfaller. Dette gjelder spesielt for avanserte marinefartøyer som er helt avhengige av kontinuerlige øvelser for å være topp operative i enhver forstand, teknisk og personellmessig. Nils Holme har pekt på at Marinens fartøyer, med fregattene som et grelt eksempel, produserer en altfor liten kampkraft i forhold til investeringene i nytt fartøysmateriell. Dette skyldes kritisk personellmangel og altfor lave driftsbudsjetter. Kontreadmiral Elisabeth Natvik påstod for åpen mikrofon at fartøyene ligger ved kai for at de ikke skal slites ut! Og i Aftenposten gjentar, Gud hjelpe oss alle, etatsjef Harald Sunde det samme med kampfly (F-16) som eksempel. Etatsjefen sammenligner kampfly med brannbiler, og hevder at det er ganske meningsløst å kjøre brannbilene omkring i gatene før brannalarmen har gått. Det er mulig at brannvesenet kan holde brannbiler og mannskap operative på brannstasjonen, og være fullt øvede og operative idet brannalarmen går. Men det er faktisk absolutt umulig å hevde at tre fregatter som ligger ved kai med mangelfullt utstyr og glisne besetninger kan gjøres operative i en håndvending. Det samme gjelder våre kampfly. Det å bringe et forvitret Forsvar på fote igjen vil ta mange måneder – trolig år!

Nordmenns bitre erfaring er at vi ikke kan stole på en forutseende utenriksledelse. Og vi må dessverre slå fast at det vi ikke vil felle tårer når den nåværende etatsjefen blir pensjonert. Han var pådriver for nedleggelsen av HV-016, han innførte Sunde-hatten (alle hodeplagg tillatt til “uniform” bortsett fra sameluen), han forsøkte å ødelegge Marinejegerkommandoen (full rasering ble avverget, men marinejegerne røk ut av Sjøforsvaret), han støtter forvisningen av generalinspektørene fra hovedstaden og han har nedjustert sitt embete fra status som Forsvarssjef til servil (om enn brumlete) rådgiver for Forsvarsministeren. Når etatsjefen i Aftenposten hevder at det er liv i forsvarsdebatten i landet, så er det riktig for så vidt som at det blir spetakkel hver gang han selv iverksetter – eller aksepterer beredskapsødeleggende tiltak.

Nå må alle som er interesserte i Norges forsvar ta inn over seg at Nils Holme gir en helt realistisk vurdering av Forsvarets skrøpelige organisasjon og manglende kampkraft. Forsvarsdepartementets begredelige motargumenter står til stryk. En Høyre/FrP-regjering har mye å ta tak i, prosessen kan legge Nils Holmes notat til grunn og den bør begynne umiddelbart etter regjeringsskiftet!

Av Steinar R. Paulsen

Man lærte seg snart at regjeringsapparatet og hele offentlig sektor (samfunnsmaskineriet) ble smurt av det private næringsliv. Etter hvert har den tradisjonelle smøringen utartet seg til en voldsom korrupsjon i hele stats-, region – og kommuneapparatet. I Indonesia medvirket griskheten hos president Suhartos barn at han ble avsatt i 1999. Nå har man hatt lederskifte i Kina, og verden vet at de avtroppende kommunistledernes koner har fått med seg milliardformuer under et svimlende korrupsjonsregime. De fleste land i Østen lider av samme sykdom, med Singapore som et lysende unntak.

De store norske statsbedriftene (petroleum, telekommunikasjon og vannkraft) er livredde for å bli tatt for å ha betalt seg til kontrakter i utlandet. Deres lokale sjefer i alle utland forteller at deres internasjonale konkurrenter er mye flinkere enn dem til å overlevere “brune konvolutter” til myndighetene. Nå har Næringsministeren og Arbeiderpartiregjeringen (beklager SP og SV) i sin pragmatiske visdom funnet ut at de skal ta over korrumperingen av myndighetene i de landene som våre store statsbedrifter ønsker å arbeide i. Det gjøres gjennom overføring av store bistandsmidler og – som vi nylig så i Myanmar – ved ettergivelse av en kjempegjeld like før Arbeiderpartiregjeringen – surprise, surprise – bestemte seg for yte “hjelp” til Myanmar på områdene petroleum, telekommunikasjon og vannkraft. Dermed settes hele det offentlige apparat hjemme og ute i sving for å hjelpe gigantiske statsfirmaer som selvsagt burde kunne hjelpe seg selv.

I et års tid har jeg diskutert kommende stortingsvalg med venner ok kollegaer mens meningsmålingene har svevet over vannene i vanlig ordning. Vi har vurdert forskjellene mellom foreliggende regjeringsalternativer. Vi har drøftet sjansene for Høyre/FrP-valgmaskinen mot Arbeiderpartiets. Vi har sett på samarbeidsklimaet mellom Høyre og FrP og det samme mellom Arbeiderpartiet og dets samarbeidspartnere. Og vi har holdt Jens opp mot Erna. Bra samtaler! Men en av oss har hele tiden feiet bort diskusjonen. Hennes argument har vært at Arbeiderpartiet har ubegrenset med penger, og at partiet vil øse ut enorme summer for å kjøpe stemmer under kommende stortingsvalg. Nå har Arbeiderpartiregjeringen gjort nettopp det. Overskriften i 8-mai utgaven av Financial Times lyder betegnende nok: “ “NORWEGIAN GOVERNMENT RAIDS OIL FUND TO PROP UP ECONOMY – only four months before parliamentary elections it is expected to lose”.

Bortimot halvparten av medlemmene i LO stemmer Høyre og FrP. De ønsker ganske sikkert en sterk og partipolitisk uavhengig fagorganisasjon. Ledelsen i LO ønsker derimot en sterkest mulig binding til Arbeiderpartiet, og har bevilget et kjempebeløp til partiets valgkamp. Samtidig rakker ledelsen ned på Høyre og FrP. Man må bare kunne anta at den store delen av LO-medlemmene som kan tenke seg å stemme Høyre eller FrP er meget frustrerte. Vi får håpe at de blir enda fastere i fisken når vi nærmer oss stortingsvalget.

Arbeiderpartiet har et uavklart forhold til korrupsjon!    

Av Steinar R. Paulsen

Det fysiske og psykiske miljø et menneske er omgitt av fra fødsel, gjennom oppvekst og pubertet til det er voksent, vil være bestemmende for hvordan det vil utvikle seg. Miljøet gir mulighetene. Det genetiske arvematerialet setter grensene. Det er ikke det minste merkelig at foreldre som selv har blitt eltet og knadd med nennsom hånd for å nå opp mot sine genetiske grenser, normalt får barn som de bringer til et tilsvarende nivå. Det er heller ikke det minste merkelig at foreldre som selv har blitt neglisjert, ikke makter å bringe sine barn opp mot deres genetiske grenser. I enkelte tilfeller er en persons genetiske arvematerialet av en så god beskaffenhet at vedkommende vil rage opp og frem, selv om foreldrene har vært fraværende og/eller gitt blaffen i sitt avkom.  En sterk genetisk arv i kombinasjon med god og målrettet omsorg, vil normalt resultere i et særdeles velutrustet og vellykket avkom. Når vi ser omkring oss, vil vi se familier som ikke bare dyrker sitt eget avkom på denne måten gjennom generasjoner, men sørget for at familiens barn gifter seg inn i familier som har fulgt samme oppskrift. De har løftet sine genetiske grenser. Utenfor de store byene er nok ikke bevisstheten om arv og miljø like åpenbar, men tendensen er den samme: Like barn leker best. Krake søker make. Det er nesten selvsagt at denne bevisste og ubevisste utvelgelsesprosessen bringer frem prominente ledere langs kysten og i bygdene. 

Dersom man aksepterer disse faktiske forhold, vet man naturligvis at kvinner som befinner seg på den øverste halvdelen av den sosiale rangstigen har et lettere liv enn kvinner som befinner seg på den nederste halvdelen. Langs hele stigen har man kvinner som kjemper for kvinners rettigheter. På de øverste trinnene befinner det seg kvinner som kan heve seg over livets trivialiteter og ofre seg for de større sakene landets ledere er opptatt av. Like nedenfor dem sitter det spredt utover en gruppe ressurssterke aktivister. De bestemmer hva resten av kvinnene skal mene, og derved hva de politiske partiene skal gå inn for.

La oss ta en titt på de tusener på tusener av kvinner som befinner seg på midten av – og på den nedre delen av den sosiale rangstigen. I hundrevis av år har barn hatt mødre og fedre som i fellesskap har tatt ansvar for deres oppvekst, dannelse og utdannelse. Mor tilførte fellesskapet det som var naturlig for henne som kvinne. Far tilførte fellesskapet det som var naturlig for ham som mann. Far slet mest ute. Mor slet mest hjemme (ofte blodslit). Fordi de måtte! Frem til 1970-årene ble denne slitesterke familiemodellen tilpasset nye forhold og rammebetingelser. Over en kort tidsperiode medførte støvsugeren, vaskemaskinen og diverse kjøkkenmaskiner at alle husmødre fikk tid til overs. Dette skjedde samtidig med at mange kvinner (som en del av kvinnekampen) og menn (i klumpete forsøk på å være fremsynte og politisk korrekte) begynte å hjernevaske seg selv til å tro at mor og far kan levere samme type omsorg til den oppvoksende slekt. Gjennom det siste 10-år har hjernevasken utartet til det absurde. Nå “tror” snart hele Norge, de fleste med sammenbitte tenner, at ethvert sett med “omsorgspersoner” (heterofile, lesber, homser, sædkjøpere og livmor-leiere) kan erstatte den naturlige kjernefamilien (mor, far og barn) uten at det vil få negative konsekvenser for familiene og for samfunnet.  Slik er det ikke! De drastiske kursforandringene har i stadig økende grad gått ut over mor og barn. Dette kan blant annet leses av skilsmissestatistikken. Nå rammes samfunnet. Kvinner har 60 prosent større sykefravær enn menn. Det som er det mest forunderlige i denne sammenheng er at ingen fornuftige mennesker så det komme.

For noen år siden leverte den norske kjernefamilien 8 timers arbeid hver dag utenfor hjemmet til sin arbeidsgiver. I dag leverer den norske kjernefamilien 16 timers hver dag utenfor hjemmet til to arbeidsgivere. På toppen av det føder mor to barn, hvilket tar henne 18 måneder pluss lange og anstendig måneder med god amming. Dette nære forholdet mellom mor og barn fortsetter naturligvis gjennom hele oppveksten. Far kan utelukkende gjøre sitt ytterste for å være en god mann og far. For veldig mange på den mest befolkede delen av den sosiale rangstigen medfører to fulle jobber, barn og andre oppgaver slit og stress gjennom mange år. Mor slites ofte fullstendig ut, hvilket altså nå vises på sykemeldingsstatistikken. I unge familier der mor tar grep for å gjøre far mer brukelig ved å insistere på å kunne avvise sitt søkende barn fra fødselen av for å slippe å amme (man har da pumpe), og insisterer på 50 prosent millimeterdeling av alle oppgaver i hjemmet uansett lyst og anlegg, oppstår det ofte sterke reaksjoner. Disse kan man lese av i skilsmissestatistikken.   

Nå vil de ressurssterke kvinneaktivistene på den øvre delen av den sosiale rangstigen innføre verneplikt for kvinner, og de vil lure kvinnene fra halvdagsjobb til heldagsjobb utenfor hjemmet (de politiske partiene fra venstre til høyre som har meldt seg på banen støtter galskapen). Det er mulig at den samfunnsnedbrytende erkesosialist og barneminister Inga Marte Torkildsen (SV) nå ser hva som kommer. Hun styrker Barnevernet, i troen på at hun får støtte fra de samme kvinneaktivistene, for å kunne overføre tusenvis av barn fra sine utslitte biologiske mødre og fedre i vanlige ekteskap til fosterhjem. Regjeringens omsorgsovertagelseslinje er rett og slett ikke til å holde ut.  

Inga Marte Torkildsen & Co (alle partier?) oppfører seg nå omtrent overfor norske kvinner som de sjarmerende hallodamene i Nord-Korea oppfører seg overfor Syd-Korea. Vil Ola og Kari ha denne utviklingen. Vil de stemme på partier som vil gjøre Norge til en arbeidsleir for at vi skal opprettholde “velferdsstaten”. Hvilken velferdsstat ser de for seg mon tro?

En norsk kjernefamilie består av far, mor og 2 barn, hvilket betyr at den norske befolkningen har holdt seg stabil på 4 millioner over lang tid (svak nedgang). Differensen mellom det sterkt økende offisielle folketallet og 4 millioner utgjøres av utlendinger med norsk pass. Hver fremmedkulturell person med norsk pass koster fellesskapet 4,1 millioner kroner (hilsen Statistisk Sentralbyrå). Er det bærekraftig? Norske kvinner og menn som vil beholde en bærekraftig velferdsstat som det er verd å leve i – og for, bør sørge for at Stortinget avviser forslaget om verneplikt for kvinner, tviholde på kvinners rett til å velge halvtidsstillinger utenfor hjemmet når det passer dem, redusere den helt uansvarlige fremmedkulturelle innvandringen til et minimum og sørge for at personer som den skrekkelige Inge Marte Torkildsen ikke får anledning til å gjennomføre sin samfunnsnedbrytende virksomhet (Kari og Ola må ikke la Regjeringen stjele eller kidnappe deres barn og sette dem i fosterhjem).

Av Steinar R. Paulsen

Foto: bygdekvinnelaget

Nils Holme har utarbeidet et notat om tilstanden i Forsvaret. Notatet er utarbeidet på oppdrag fra den liberale tenketanken CIVITA. I årevis har vi hoderystende hørt den sivile  og militære ledelsen i Forsvarsdepartementet messe sin rosenrøde beskrivelse av Forsvarets struktur, beredskap og stridsevne. Alle offiserer har – med sammenbitte tenner – visst at virkeligheten er annerledes. Forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen har hatt det øverste ansvar for at Stortinget og det norske folk har levet i villfarelse om tilstanden i Forsvaret (hilsen Ine Marie Eriksen Søreide). Hun vil benekte de faktiske forhold (forhold som Forsvarssjefen selvsagt heller ikke kjenner seg igjen i). Benektelsen kan være en bevisst manipulering av fakta eller springe ut fra en selsom virkelighetsforståelse. Fra tidligere husker vi hennes falske anklager mot høyere marineoffiserer (aldri beklaget), og nå fryktes det at hennes neste trekk kan bli å finne en fiffig begrunnelse for å unnlate å velge den topp-kvalifiserte viseadmiral Haakon Bruun-Hanssen til ny Forsvarssjef. Hennes valg vil vise hvorvidt Norges forsvarsevne skal ofres for en eller annen helt underordnet politisk målsetting. Nå har Nils Holme omsvøpsløst beskrevet virkeligheten. Ikke vær i tvil: I hans notat stemmer kartet med terrenget (les det hele på:

Her er et utdrag:

“Underfinansieringen skyldes både at fremtidige utgifter ofte estimeres for lavt, og at politisk gitte budsjettforutsetninger for planleggingen ikke alltid innfris. Fordi bare en liten del av Forsvarets oppgaver ivaretas løpende i fredstid, kan svikt og mangler få et omfang som er ødeleggende for evnen til å løse de mer krevende oppgavene, uten at disse virkningene blir åpenbare for utenforstående. Så lenge virkeligheten ikke slår tilbake, vil Forsvarets evne til å løse sine krigsoppgaver stadig relateres til planer for fremtiden, ikke til den foreliggende situasjon.

Denne sirkelen må og kan brytes. De politiske dokumentene og vedtakene må utformes slik at Stortinget med bevilgningen til Forsvaret “kjøper” spesifisert kapasitet (styrkeinnsats og utholdenhet) for de oppgavene som er fastlagt i de samme dokumentene. Forsvarssjefens rapportering må innrettes tilsvarende, og baseres på øvelser som i motsetning til i dag også må omfatte de mest krevende av Forsvarets oppgaver. En slik omlegging vil for det første spisse ressursbruken for tilgjengelig operativ kapasitet, og dernest tillate reell politisk bedømmelse av hvilke kapasiteter det må bevilges for. Og slike bedømmelser vil utvilsom være nødvendige når utgiftene for kjøp og drift av nye kampfly og nye eller moderniserte undervannsbåter skal innpasses i helheten.”

Av Steinar R. Paulsen

Så langt Arbeiderpartiet. Alle vet at norske politikere, uansett parti, bidrar til vanstyret av vårt kjære fedreland. Norske politikere makter ikke å få Norge til å skinne slik Norge kan – og burde skinne. Eksempelvis har både AP og Høyre bidratt vesentlig til at Norge (mot velgernes vilje) har gjort knefall for Brussel–diktaturet og latt oss svinebinde til det tyske europeiske imperium gjennom EØS-avtalen. Her til lands går altfor mye i stå enten det gjelder samferdsel, helse, skole, borgernes sikkerhet (Gjørv-kommisjonen) eller forsvaret: Unge menn som ikke blir funnet skikket til å avtjene sin verneplikt, blir fortalt at det er krigens krav som må være bestemmende. Og det vil enhver offiser kunne skrive under på. Dette må i avgjørende grad også gjelde for dem som skal utnevnes til de aller høyeste stillingene i Norges forsvar.  I dag har vi i viseadmiral Haakon Bruun-Hanssen en fremragende kandidat til å ta over som Forsvarssjef før sommeren kommer, en som norske kvinner og menn trygt kan gå i krig med, og så har jaggu forsvarsministeren skapt en situasjon som gjør at massemediene kan boltre seg i muligheten for at vårt vanstyrte fedreland skal få en kjønnskvotert forsvarssjef!! Men det stopper ikke der. Den overhåndtagende innvandringen og tiggerplagen er snart ved å få folk til å gå fra vettet. Hver ikke-vestlig innvandrer koster samfunnet 4,1 millioner kroner. Og politikerne toer sine hender. I Danmark har man innført tiggerforbud, og det virker. 72 prosent av Høyres velgere, 76 prosent av FrPs velgere og Politiet vil ha et tiggerforbud: Et solid flertall blant velgerne vil ha et tiggerforbud. Men regjeringen toer sine hender, med full støtte fra sine lojale ordførere, Venstre og Kristelig Folkeparti (som nå har bestemt seg for å være like ukristelig som de øvrige partiene).  Arbeiderpartiet begriper sikkert at dets velgere er like forbannet på tiggeruvesenet som velgerne i Høyre og FrP. Og i siste øyeblikk har de iverksatt en parodi av en tiggerkontroll som er så dum at partiets talsmenn bønnfaller Politiet og de øvrige partiene om ikke å parodiere den (Jan Bøhler).

Norge er i ferd med å bli en slags korporativ stat. Mens forutseende politiske ledere burde arbeide iherdig for å skape nye arbeidsplasser i privat sektor, er det fremveksten av statsbedriftene som dominerer. Det er venstresidens målsetting. I dag holder statsbedriftene hjulene i god fart som en direkte konsekvens av produksjon av høyt priset olje, gass og kilowattimer. Fraværet av en edruelig miljøpolitikk, fraværet av bygging av en infrastruktur for kommende generasjoner (privatpersoner skal spare, stater skal investere) og fraværet av en modernisering av skattepolitikken (inkludert fjerning av formuesskatten) er påtagelig. Det samme gjelder mangelen på satsning hva angår forskning, gründere og en derav følgende privat industrireisning landet rundt som er mest mulig uavhengig av olje, gass og kilowattimer.  

Nå setter velgerne sin lit til at en Høyre/FrP-regjering vil ta grep for (1) å styrke velferdsstaten og gjøre den bærekraftig, (2)sette bom for enhver utvikling som ikke et solid flertall av velgerne ønsker seg og (3) styrke Norge på alle fronter for at Ola og Kari og våre etterkommere skal kunne se fremtiden lyst i møte. Nå ser venstresiden at det er en reell mulighet for at en Høyre/Frp-regjering vil få til et slikt nasjonalt løft. Det er grunnen til at Statsministeren, Helseministeren, AP-lederne, LO-sjefen, SV og Klassekampen øser edder og galle over “det blå/blå eksperimentet”, der Jonas Gahr Støre, vår tids Platon (hilsen Aftenposten), “tenker at” FrP er et ytterliggående høyreparti som vil rive ned velferdsstaten. Han vrøvler! Det er motsatt. En fremgang for Norge krever en sterk Høyre/FrP-regjering med solid Høyre/FrP-støtte i Stortinget. Fremgangen krever også et sterkt FrP. En borgerlig regjering med et stort Høyre og et beskjedent FrP, kan lett bli en litt for puslete flikke-flikke-variant av vår nåværende rødgrønne regjering.  Alle borgerlige velgere som er faste i fisken og ønsker et regjeringsskifte bør stemme Høyre eller FrP, og ikke kaste bort sine stemmer på Venstre og KrF som går i spagaten ved å ønske seg inn i en ny regjering uten FrP.

Frem til valget vil vi se om Høyre/FrP-politikerne vil makte å begeistre oss med en alternatnativ politikk, med et innhold som er grovt skissert i det foranstående. Venstresidens uansvarlige propaganda vil – også denne gang – søke å fremstille all Høyre/FrP-politikk som litt høyreekstremistisk, litt brun, litt fascistisk, litt rasistisk, litt nasjonalistisk, litt gammeldags, temmelig eksperimentell, fullstendig usolidarisk og grovt respektløs overfor internasjonale avtaler. Og man kan trygt regne med at NRK og Aftenposten vil fortsette å motarbeide en Høyre/FrP-regjering med snedige grep. Eksempel: På mandag den 29. april kunne hallodamen på NRK1 fortelle at det var uenighet i den borgerlige leir hva angår tiggerforbud. Høyre er for, sa hun, mens KrF og Venstre er mot. Hun nevnte ikke FrP. “Korsen” er det lovlig for henne å ekskludere FrP fra den borgerlige leir mon tro? Den vedvarende propagandaen vil ha som siktemål å skape en såpass stor apati blant velgerne at de mister troen på at en stemme til Høyre eller FrP vil kunne bidra til å utvikle det samfunnet de ønsker seg, og at de apatiske og resignerte vil avfinne seg med en samfunnsutvikling som de ikke ønsker seg.

Det er gledelig å se at Høyre og FrP nå står side ved side i fjernsynsdebattene. Det er ikke gledelig at venstresidens debattanter ofte makter å slå inn kiler i samarbeidet mellom de to. FrP vil eksempelvis fjerne bompengeordningen. NRK (AP/SV) vil ikke det. Høyre “forsikrer” seerne (med et lett smil) om at det kanskje ikke blir noen fornyelse på området. FrP vil eksempelvis finansiere eldreomsorgen over statsbudsjettet, slik at alle eldre får en garantert minsteomsorg. NRK (AP/SV) vil ikke det. Høyre “forsikrer” seerne (med et lett smil) om at det kanskje ikke blir noen fornyelse på området. Frp vil bruke av oljeformuen for å ruste opp infrastrukturen for fremtiden. NRK (AP/SV) vil ikke det. Høyre “forsikrer” seerne (med et lett smil) om at det kanskje ikke blir noen fornyelse på det området heller.  Slik er det på saksområde etter saksområde. Og seerne – VELGERNE – sitter igjen med inntrykket av at her blir det ikke en begeistret valgkamp for en Høyre/FrP-regjering til høsten, men i beste fall et flikke-flikke-alternativ til en rødgrønn regjering.  Det er mulig at FrPs fall på de siste meningsmålingene skyldes nettopp dette, at apatien i den borgerlige leir er i ferd med å få et visst fotfeste. Den eneste medisinen mot dette er at Høyre og FrP hamrer ut et modig og skikkelig alternativt program så fort som mulig, og at Høyre – og FrP – velgere må slutte å holde seg for nesen når de omtaler hverandre.  Her må Høyre og FrP gjøre et strategisk veivalg. Det må jobbes for valgseier! Velgerne vil akseptere kompromisser, men fortvile over et program som kan oppfattes som et vassent flikke-flikke-program, som alle føler kan gi uante konsekvenser for Høyre og FrP!  

Av Steinar R. Paulsen

De sosialistiske norske mediene har fra første dag Thatcher ble statsminister og helt inntil begravelsen vært opptatt av å blåse opp minus-sider ved henne, slik de vil fortsette å gjøre i håp om – sammen med sine meningsfeller blant historikerne - å sverte hennes ettermæle. Det er et bevisst ledd i deres målrettede propagandavirksomhet.

Kanskje de heller burde ta seg bryet med å sammenligne Margaret Thatcher med våre egne statsministre de senere år, for eksempel Jens Stoltenberg. Forskjellene er nemlig både iøynefallende, fundamentale og mildt sagt tankevekkende.

Margaret Thatcher er en politiker som har satt sterke og positive spor etter seg. Det er et faktum som neppe noen vil bestride. Hvilke varige spor har egentlig den norske rød-grønne regjeringen satt etter seg – etter åtte år ved makten? Eller statsministeren personlig? Å, ingen tviler vel på at regjeringen selv, understøttet av Arbeiderpartiets og LOs valgkampmaskineri og ikke å forglemme hæren av godt betalte (av skattebetalerne!) reklame- og PR-folk vil  hoste opp en lang skryteliste som skal gjentas og gjentas foran valget i høst, men er det i det hele tatt mulig at norske velgere går på bløffen enda en gang?

Margaret Thatcher utgjorde en forskjell. Men er det virkelig noen som for ramme alvor mener at Jens Stoltenberg har vært uunnværlig i den forstand at ikke en hvilken som helst annen middelmådig statsminister hadde gjort en minst like god jobb?

Margaret Thatcher var prinsippfast og sto ubøyelig opp for sine og landets frihetsidealer. Hva gjorde Jens Stoltenberg og hans utenriksminister Jonas Gahr Støre da kampen sto om fundamentale verdier i den såkalte karikaturstriden? Jo, de la seg på rygg og ba ynkelig den muslimske verden om unnskyldning for at en norsk redaktør hadde tillatt seg å bruke den ytrings- og pressefriheten både han og vi alle trodde vi hadde!

Da det gjaldt som mest, innenrikspolitisk i kampen mot en fagbevegelse som holdt på å ødelegge landets økonomi og utenrikspolitisk i Falklandskrigen og den frie verdens motstand mot Sovjet og en aggressiv kommunisme, fremsto Margaret Thatcher som en sterk, urokkelig, og målbevisst leder.

Her hjemme avslørte terroraksjonene 22/7-2011 at Jens Stoltenberg og hans ministre – i særdeleshet justis- og forsvarsministeren – hadde sviktet ettertrykkelig og ikke gjort jobben sin på det viktigste av alle samfunnsområder, nemlig sikkerheten og beredskapen. Mens Thatcher gjorde britene stolte, gjorde Stoltenberg og regjeringen oss skamfulle over å være nordmenn. Ikke bare skjemmet de oss ut for en hel verden, men må i tillegg bære ansvaret for at unødvendig mange liv gikk tapt i regjeringskvartalet og på Utøya! Vi må tilbake til Nygårdsvoldregjeringen for å finne en norsk regjering som har begått en like katastrofal unnlatelsessynd!

Et annet av Thatchers varemerker var at hun var ordholden og til å stole på. Jens Stoltenberg derimot presterte å lyve hele det norske folk opp i øynene da han “refererte” fra en telefonsamtale med USAs president George W. Bush, noe som blant sikkert mange andre ting bidro til at den norske statsministeren lenge var uønsket som gjest i Det Hvite Hus! Det har ellers vært et gjennomgående trekk at den rød-grønne regjeringen har vært mer opptatt av å pleie kontakten med reaksjonære diktaturer enn med våre vestlige allierte. Således ville det vært en overraskelse om Jens Stoltenberg hadde blitt invitert til Margaret Thatchers begravelse..

Alle løftebruddene og regjeringens middelmådighet når det gjelder å skape gode resultater av vår priviligerte økonomiske stilling, burde tilsi at Stoltenberg og hans mannskap gikk litt stille i dørene. I stedet fortsetter de å bløffe om at “Norge er verdens beste” på nær sagt alle områder. I disse dager har legeforeningen rykket ut og bedt regjeringen slutte å lure velgerne om at vårt land bruker mest penger av alle på helse- og sykehussektoren.

En storhet er død, nå også begravet. Margaret Thatcher burde være et forbilde også for norske politikere. Det ville vært bra for dem selv, og ikke minst for landet!

CARL JOHAN BERG

En krig på Balkan som har endt i fred har tradisjonelt blusset opp igjen når unge gutter ble klar til omkamp. Der har man alltid vært klar til å kjempe fedrenes og besteforeldrenes kriger om igjen, selv om den opprinnelige årsaken til første krig for lengst burde vært begravet og glemt. I Irland har man sett noe av det samme. Kvinner hadde det ikke lett før de fikk stemmerett. Deretter ble kvinnenes situasjon kontinuerlig forbedret. I dag er betingelsene for kvinner og menn like. Det betyr ikke at de gjør de samme valg, eller at samfunnet bør tvinge kvinner og menn til å gjøre sine valg som om de skulle være kjønnsløse. Den nostalgiske kjønnskampen som bedrives i dag av velutdannede hybrider og en velutdannet kvinnefront er totalt unyttig. De ser ikke at det er fred, og de forsøker patetisk å tviholde på fotfestet i sin tilværelse ved å kjempe mødrenes og bestemødrenes kriger om igjen. Både kvinner og menn bør nå nyte friheten, kaste av seg hybridene og hybridpresset og utvikle sine komparative fortrinn etter evner og behov. Nå er det faktisk tegn til at den oppvoksende slekt er i ferd med å kaste hybridpresset på porten. Denne våren har politiske ungdomsorganisasjoner endelig forstått at kjønnskvotering er kjønnsdiskriminerende. Og i disse aprildagene fylles Oslos gater med jublende piker som kaller seg beliebers.  Tenk å kunne gjennomføre en slik frihetsdemonstrasjon! Er det mulig for hybridene og aktivistene i den patetiske kvinnefronten å se at militær verneplikt ikke er et komparativt fortrinn for jublende beliebers? Er det mulig for dem å se at militær verneplikt egentlig er en guttegreie?

Norske kvinner er beundringsverdige. Til tross for hybridpresset føder hver norsk kvinne i snitt et par barn hver, nesten nok til å opprettholde den norske befolkningen på – fire – millioner mennesker. Det bor noe over fem millioner mennesker med norsk pass i Norge. Differansen utgjøres av innvandrere, og fem går raskt mot seks, selv om norske kvinner fortsetter å føde to barn hver. Hybridene legger seg nå kraftig i selen for å fortelle oss at alle kvinner og menn må ut i fullt arbeid, og at alle må avtjene sin verneplikt. Tenk om de hadde innsett at mor og barn har et tett forhold igjennom barnets to første leveår. Tenk om de hadde innsett at det å føde to barn (18 måneder) er en minst like viktig samfunnsplikt som 12 måneders verneplikt for menn. Hybridene er godt utdannede. De har fått med seg Regjeringens propaganda – og den normalt så edruelige Klassekampens budskap: “Innvandring er lønnsomt. Norge tjener på våre nye landsmenn”. Men de har også lest artikkelen “Minus blir til pluss” i lørdagens utgave av Finansavisen (13/4), i hvilken tallknuseren Erling Holmøy slår fast at hver ikke-vestlig innvandrer koster Norge 4,1 millioner kroner i året. Kan det være slik at hybridene vil tvinge kvinnene til dobbeltarbeid og dobbel samfunnsinnsats for at Norge skal kunne betale for innvandringsgalskapen, og – selvfølgelig – for den berømmelige eldrebølgen. Må kvinnene føle at de har plikt til å la seg misbruke på denne måten?

Verneplikten for menn er nå sterkt utvannet, om enn ikke helt avviklet. Klassekampen skriver blant annet følgende på lederplass mandag den 15. april 2013: “Nå er det bred oppslutning om verneplikt i folket, og derfor er det provoserende at ordningen avvikles uten noen bred politisk debatt. I stedet blir det en skinndebatt om kjønnsnøytral verneplikt. Kvinnelig verneplikt er et bomskudd både for likestillingen og for Forsvaret.” Og folkens: Det er det som er sannheten. For ordens skyld: Kvinner som ønsker å tjenestegjøre i – eller velge en yrkeskarriere i Forsvaret kan selvsagt velge det. Men de må huske at også i Forsvaret er kjønnskvotering direkte kjønnsdiskriminerende!

Norske kvinner bør ikke falle for den symbolsaken som hybridene og kvinnefronten har tatt initiativet til. Selv om hybrider og medløpere i de politiske partiene går inn for militær verneplikt for kvinner, bør norske kvinner over hele landet reise seg i en massiv protestbevegelse mot ordningen. Hvis det skjer, vil frie kvinner vinne mot dem som elsker å krige i fredstid. Fornuften kan fremdeles seire!        

Av Steinar R. Paulsen

Gjennom 20 år før 9. april 1940, ble Forsvaret systematisk ødelagt av landets politiske ledelse. De høyeste militære stillingene var besatt av offiserer som aktivt eller stilltiende medvirket til ødeleggelsene. I dagene før Tyskland angrep Norge den 9. april 1940, innløp perfekte opplysninger til landets militære og sivile ledelse om den tyske angrepsstyrken. Opplysningene ble neglisjert. Da angrepet kom den 9. april, ble den politiske – og militære ledelsen tatt fullstendig på sengen. Arbeiderpartiregjeringen (Johan/Gubben) Nygaardsvold sviktet fullstendig. Det var kun en person som stod oppreist og rakrygget og fikk Norge til å fortsette forsvarskampen sammen med våre allierte, og det var HM Kong Haakon VII. Før angrepet var det enkeltpersoner som så faren som truet, og da angrepet kom ble det møtt av enkelte beslutningskraftige offiserer som for eksempel kommandanten på Oscarsborg, oberst Birger Kristian Eriksen. Den andre som kan nevnes i denne sammenheng, uten forkleinelse for øvrige krigshelter, er generalmajor Carl Gustav Fleischer, sjef for 6. divisjon fra januar 1939. Han etablerte seg som øverstkommanderende i Nord-Norge fra 9. april 1940 og ledet norske og allierte styrker i kampen mot tyske styrker i Ofoten-området. Han gjenerobret Narvik den 28. mai 1940, men måtte kapitulere den 10. juni samme år. Mot sin vilje fulgte han med HM Kongen og hans hus og Nygaardsvold-regjeringen til London. Sterke uoverensstemmelser med London-regjeringen førte til slutt til at helten fra Narvik tok sitt eget liv den 19. desember 1942. Johan (Gubben) Nygaardsvold ble sittende til 31. mai 1945, da han ble skjøvet til side og ut i kulden, hvilket muligens reddet ham fra rettsforfølgelse for svikten i 1940. Han ble tildelt – og aksepterte borgerdådsmedaljen i gull i 1949.     

Etter angrepet på Norge den 9. april 1940 ble det etablert en Utefront og en Hjemmefront, begge under ledelse fra London. Utefronten bestod etter hvert av en meget robust Marine, et meget robust Flyvåpen og vår stolte Handelsflåte, som gjorde en helt enestående innsats på alliert side frem til seieren i 1945. Det var utvilsomt lederne i Utefronten og Hjemmefronten som ble dominerende i vektskålen da Norge gikk inn i NATO i 1949, og som var drivkreftene bak Forsvarets modernisering og operative kapasitet gjennom Den Kalde Krigen. I 40 år fungerte Norge som en skikkelig atlanterhavsalliert inntil Sovjetunionens kollaps og kommunismens fullstendige sammenbrudd i 1991.

Fra 1991 har det ikke vært enkelt for Forsvaret å holde kruttet tørt. Holdningsforandringene slo rot utover i 1990-årene. Gjennom de siste 10 årene har Forsvaret blitt omlagt fra å være et mobiliseringsforsvar til et innsatsforsvar (hvilket Marinen og Flyvåpenet isolert sett alltid har vært). Selv om Marinen er fullstendig modernisert, og selv om man står foran nye store materiellinvesteringer (kampfly, landkrigsmateriell og nye undervannsbåter), er det et formidabelt gap mellom strukturen og det driftsbudsjettet som skal holde den vedtatte struktur operativ. Dessuten er det kun få som tror at Regjeringen og Stortinget i dag prioriterer Forsvaret i forhold til andre samfunnsoppgaver som samferdsel, helse og eldreomsorg. Gjørv-kommisjonen har videre vist til fulle at Regjeringen ikke har tatt sitt ansvar for landets – og borgernes ve og vel på alvor. Det har sviktet på alle fronter.  

Gjennom 50 år har forskjellige regjeringer tvunget gjennom betydelige organisasjonsforandringer. I dag er Forsvarssjefen en del av Forsvarsdepartementet, mens alle operative styrker i inn – og utland ledes av Forsvarets Operative Hovedkvarter (FOH) i Bodø under viseadmiral Haakon Bruun-Hanssen.

Når Regjeringen nå skal utnevne ny forsvarssjef vil den demonstrere om den prioriterer landets sikkerhet, forsvarets operative evne og forsvarsgrenenes og personellets tillit til sin øverste ledelse, eller om den tar hensyn til helt underordnede egenskaper. Vedkommende skal ikke bare være akseptabel for enhver sittende regjering. Vedkommende skal heller ikke bare være administrator. Og vedkommende skal heller ikke utvelges på en måte som minner om valgfusk. Eksempel: En etat skal anskaffe en teknisk innretning som kan leveres av A, B og C. Etatsjefen, som har et godt forhold til B, legger inn et krav om at utstyret skal ha en spesiell og helt uvesentlig egenskap som kun B har: B blir leverandør. Det er nøyaktig like usmakelig å forlange at den nye forsvarssjefen skal ha erfaring fra Forsvarsdepartementet. Det er krigens krav som er bestemmende: Forsvarssjefen må være en offiser som personellet vil ha som sin øverste sjef i krig, en forsvarssjef som nordmenn flest kan ha tillit til.

Det er ikke vanskelig å beskrive hvilke egenskaper en slik offiser må være i besittelse av.  Det er tilstrekkelig å ta en titt på portrettene på Vernernes Vegg i Oslo Militære Samfund. Vernerne er: 

Oberst Birger Kristian Eriksen, Generalmajor Carl Gustav Fleischer, Generalmajor Olaf Helset, Viseadmiral Thore Horve, Generalmajor Helge Olrik Mehre, Generalløytnant Wilhelm Mohr, Generalløytnant Otto Ruge og Viseadmiral Skule Valentin Storheill.

Etter dem har vi hatt en lang rekke forsvarssjefer som har vært i besittelse av de samme egenskapene.

Følgende offiserer er i dag søkere til stillingen som Forsvarssjef:

Viseadmiral Haakon Bruun-Hanssen (bildet), Sjef FOH, Viseadmiral Jan Eirik Finseth, Sjef FST, Generalmajor Finn Kristian Hannestad, GIL, Kontreadmiral Louise Kathrine Dedichen, Sjef Forsvarets skoler og Kontreadmiral Elisabeth Natvig, Avdelingsleder FD.                                                                                                                             

Anm.: Man må anta at det blant søkerne er noen som har blitt bedt om å søke. Enkelte offiserer hadde dessuten forventet at det også skulle stå et par andre navn på listen. Man må kunne anta at disse har hatt stor nok selvinnsikt til å avstå fra å søke og/eller blitt forespeilet andre attraktive stillinger i inn – eller utland som de er bedre egnet til å fylle.

 STEINAR R. PAULSEN

Hun var urokkelig tro mot sine frihetsidealer og sin ideologi,  en radikal økonomisk liberalisme  basert på monetarisme og tilbud og etterspørsel i et fritt marked. Hun vek aldri en tomme fra det hun trodde på, selv da det blåste som verst rundt henne. Særlig berømt er hennes kontante svar da mange, både i og utenfor det konservative parti, mante henne til å gjøre en u-sving (retrett) i sin økonomiske politikk:

- To those waiting with bated breath for that favourite media catchphrase, the “U” turn, I have only one thing to say. “You turn if you want to. The lady’s not for turning.

Sin handlekraft viste hun også da Storbritannia effektivt gjenerobret Falklandsøyene etter at militærdiktauret i Argentina hadde okkupert øygruppen.

Sammen med USAs presidenter Ronald Reagen og George Bush spilte hun en hovedrolle på vestlig side under avviklingen av den kalde krigen. Uten helstøpte politikere som de tre ( etter hvert med god hjelp fra Michael Gorbatsjov) hadde sannsynligvis jernteppet fortsatt å dele Europa i to og Sovjet fortsatt å være en trussel mot den frie verden.

Margaret Thatcher ble den første kvinnelige leder i det konservative partiet i 1975.  Under hennes ledelse vant partiet flertall i Underhuset i tre etterfølgende parlamentsvalg. Det forteller mye om den respekt hun vant også i sitt eget land. Men blant norske sosialister var hun selvfølgelig hele tiden et yndet hatobjekt. Det er bare å begynne å grue seg til norske venstreorienterte  journalisters ensidige og negative  ”oppsamlings-nekrologer” de kommende dager…

CARL JOHAN BERG