Vi er mange som mener at når det kunstige båndet mellom stat og kirke endelig skulle løses opp, burde man tatt skrittet fullt ut og erklært at religiøs tro er staten uvedkommende. Det ville innebære at kirken så vel som andre trossamfunn selv måtte finansiere sin virksomhet, herunder selv betale lønningene til biskoper, prester, imamer og for den saks skyld direktøren i Kirkerådet. En modell kunne være Frankrike, der staten er strengt ikke-religiøs, hvor all religionsutøvelse anses som en privatsak og staten heller ikke gir penger til drift av religiøse samfunn.  Også USA kunne vært et inspirerende forbilde, som dessuten viser at religiøst engasjement fra borgernes side ikke er avhengig av statlig finansiering, snarere tvert imot. I fjorårets kirkevalg i Norge var det bare 13,4 prosent av de stemmeberettigede som deltok i valget på menighetsråd, og enda færre – 10,6 prosent – gadd å stemme på kandidatene til bispedømmerådene. Det er smått fantastisk at Jens-Petter Johnsen synes å være strålende fornøyd med denne ”mobiliseringen”, som han kaller det. De fleste andre vil vel si at en så elendig valgdeltagelse viser at nordmenn i sin alminnelighet er temmelig likegyldige til hva disse kirkelige ”demokratiske” organene driver med.

Den tiltagende sekularisering som finner sted også i Norge er et uttrykk for at folk flest ikke synes det er en statlig oppgave å finansiere og stimulere ulike religiøse trosretninger i et moderne multikulturelt samfunn. En virkelig reform etter fransk eller amerikansk mønster ville dessuten frigjort enorme offentlige midler og arbeidskraft til andre og mer presserende oppgaver i vårt samfunn. En slik reform vil etter hvert presse seg frem, men dessverre er den utsatt på ubestemt tid.

CARL JOHAN BERG

Det er nå håp om at Høyre og FrP setter klimahysteriet under lupen og finner frem til en felles plattform hvorfra man kan arbeide for en bærekraftig utvikling som bygger på FN-definisjonen og ikke på fanatisme.

-The concept of “needs”; in particular the needs of the world’s poor, to which overriding priority should be given; and

-The idea of limitations imposed by the state of technology and social organization on the environment’s ability to meet present and future needs.”

Under denne definisjonen burde det være mulig å samle alle mot felles mål uten å sløse tid og krefter på hvorvidt observerbare klimaforandringer er sykliske naturfenomener eller skapt av oss mennesker.

Professor dr. Ivar Giæver er den eneste nordmann som er tildelt nobelprisen i fysikk. Han er også faglig sterk i biologifaget. Nylig besøkte han realfagelevene ved Horten Videregående Skole for å dele ut Giæver-prisen i fysikk. Ifølge Gjengangeren for onsdag den 9. mai, advarte han elevene mot det han kalte “pseudo-vitenskapelige” teorier bak klimaforandringsdebatten. Han rådet dem til å holde seg til fakta og tenke selv.

Man kan lese om Ivar Giæver på nettet. Han er ansatt som ekspert i “Center on Climate and Environment Policy” ved Heartland Institute, og er tilknyttet Klimarealistene i Norge. Han meldte seg ut av “American Physical Society” i 2011 fordi han var uenig i deres syn på global oppvarming.

Professoren frykter ikke utslipp av karbondioksid. Det er ikke CO2 vi skal frykte sier han, og minner om at alt som gror sulter uten karbondioksid. Han hevder videre at selv om konsentrasjonen av CO2 i atmosfæren har øket gjennom de siste hundre år, har temperaturen kun steget med noe sånt som 0,0003 prosent. Tenk nå: Hvor meget av denne, nesten umålelige økningen, er menneskeskapt?

Gjennom denne perioden har isen langs Grønlands kyster smeltet, mens innlandsisen har lagt på seg. Havnivået har øket voldsomt, og med noe sånt som 20 centimeter per 100 år gjennom de 300 siste år. Økningen har følgelig ikke noe med CO2 konsentrasjonen i atmosfæren å gjøre. Alt forandrer seg, minner professoren om, og maner til at vi må venne oss til sykliske forandringer.

Ivar Giæver minnet realistene om at Al Gore tjente 600 millioner kroner på boken “En ubehagelig sannhet”. Og i 2007 mottok Al Gore og FN’s klimapanel nobelprisen. Boken og tildelingen av nobelprisen var basert på en enkel kurve som viste en økning av gjennomsnittstemperaturen på kloden som skremte verden. Det er bare så tragisk, ifølge Giæver, at datagrunnlaget for kurven er feil.

For oss vanlig dødelige ville det være sterkt ønskelig om Høyre og FrP nå kan samles om å få til en pragmatisk samling om grønne verdier basert på foranstående FN-definisjon av bærekraft. Da vil man kunne arbeide nasjonalt – og internasjonalt for at kapitalen skal tjene gode penger på investeringer i en grønnere realøkonomi og meget lite på investeringer i finansøkonomien (det kasino som vi har fått oss demonstrert gjennom finanskrisen), i stedet for å øde tid, krefter og vanvittige summer på tiltak som er funder på “pseudo-vitenskapelige” teorier, der man ifølge Giæver starter med en hypotese som du religiøst tror på, og deretter forkaster alt du ikke tror på. Klimaindustrien er nå full av slike livsfarlige fanatikere.

STEINAR R. PAULSEN

Det er ikke mye igjen av det Høyre som under kraftfull ledelse av Kåre Willoch dannet regjering alene i 1981 og som raskt gjennomførte en rekke viktige reformer. Under Erna Solberg er Høyre blitt et ullent og forsiktig – nesten feigt – parti som på værhanens vis har beveget seg mot det politisk korrekte, som i Norge betyr Arbeiderpartiet pluss/minus. Noen av oss har ment at det nå stort sett bare er navnet som skiller Høyre og Arbeiderpartiet. Og sannelig, i dagens Aftenposten kan vi lese at Høyre tar mål av seg til å bli “det nye” – ikke Arbeiderpartiet (det er som kjent ulovlig å stjele andres patentbeskyttede navn), men “Arbeidspartiet”. For å gjøre lurveriet komplett, har Høyre etablert en ny nettside kalt arbeidspartiet.no.

Siden det hverken er 1. april eller temperaturer som indikerer at Høyreledelsen har fått solstikk, må vi kunne gå ut fra at dette er seriøst ment: Høyre har altså som mål å ligne mest mulig på Arbeiderpartiet og fri til “vanlige arbeidsfolk”. I følge Aftenposten, med referanse til en arbeidsgruppe under ledelse av den angivelige kronprinsen i partiet, Torbjørn Røe Isaksen, skal det nye Høyre, unnskyld Arbeidspartiet,   ”omfavne fagbevegelsen”, “kreve faste ansettelser”, “droppe skattekutt”. Partiet vil nå stramme inn reglene for midlertidig ansettelser sammenlignet med forslagene til Bondevik II-regjeringen og også opprettholde et høyt skattefradrag på fagforeningskontingenten. Noen endringer i sykelønnsordningen vil heller ikke komme fra partiet som tidligere hadde som målsetting å få flere i arbeid.

Jeg stoler ikke på Erna, etter at hun som statsråd lekte med tanken om å innføre shariaråd i Norge, og etter at hun i valgkampen foran siste stortingsvalg forhandlet bort Høyres tidligere fanesak (skattelettelser) for å tekkes småpartiene KrF og Venstre (og danne felles front mot Frp!).

Følgelig stoler jeg heller ikke på “mitt” gamle parti Høyre med Erna som leder. Jeg tror ikke et øyeblikk at hun er noen garantist for en ny og bedre politikk som skiller seg vesentlig fra dagens regjering på viktige felter som innvandring og integrering, skatter og avgifter, utenriks- og sikkerhetspolitikk, u-hjelp, investeringer i infrastruktur, arbeids- og næringsliv, osv.

Slik norsk politikk er blitt, hvor alle de gamle partiene klumper seg inn mot midten, er det bare Frp som utgjør et alternativ for ikkesosialistiske velgere. Derfor er det rett og slett ikke noe poeng i å få en ny regjering under Erna Solbergs ledelse – hvis hun ikke kutter ut Venstre og KrF og i stedet satser på en Høyre/Frp-regjering. Det er også å håpe at de to partiene blir omtrent jevnstore etter valget, så ikke Høyre kan fortsette med det eneste de har beholdt fra “gamle dager”, nemlig den arrogante og nedlatende holdningen overfor Frp.

Et Høyre som nå går inn for nærmest å utradere seg selv og bli et Arbeiderpartiet II, bør iallfall gi gode vekstvilkår for Frp!

CARL JOHAN BERG

Foto: høyre.no

De fleste nordmenn kjenner til det såkalte maktfordelingsprinsippet. Og allerede i grunnskolen lærer elevene at politikerne i Norge – i motsetning til i visse bananrepublikkker –  ikke kan blande seg opp i domstolenes avgjørelser. Men SV-politikeren Inga Marte Thorkildsen, tidligere stortingsrepresentant, nå både nestleder og  barne-, likestillings- og inkluderingsminister, var sannsynligvis opptatt med noe helt annet i de timene. Iallfall begikk hun et eklatant brudd på elementære skrevne og uskrevne politiske regler da hun i fjor – slik det nå er avslørt – valgte å gripe direkte inn i en barnefordelingssak ved å ta  kontakt med etterforskeren, presenteree seg som stortingsrepresentant og deretter be politiet om å gjennomføre nye avhør i saken.

Mediene har foreløbig ikke avdekket hvilket forhold hun hadde til partene i saken, men det er iallfall kommet frem at hun utelukkende har vært i kontakt med moren og ensidig har engasjert seg til hennes fordel, til tross for – eller nettopp fordi? – det er faren som gjennom rettssystemet er tilkjent hovedomsorgen for barnet. Det er vel ikke engang nødvendig å stille spørsmålet om Thorkildsen – “likestillinsministeren” – ville engasjert seg tilsvarende om retten hadde gitt hovedomsorgen til moren?

Det er sterk kost det barnefaren uttaler til nrk.no:

– Hun har vært med på å iscenesette, regissere tiltak og aktiviteter for å sørge for at barnet ikke skulle bli overført til meg, til tross for en dom og vurderinger fra barnevernet som tilsier at barnet skulle akkurat det.

Ifølge barnefaren har ikke Thorkildsen vært interessert i å høre hans versjon av saken.

– Hun har fått tilbud om å snakke med meg, noe hun ikke har villet gjøre. Hun har ikke vært interessert i å høre på vår versjon i det hele tatt. Det er en ensidig informasjon statsråden har sittet på.

Så langt nrk.no. Som om ikke dette er avslørende nok for SV-politikeren, har hun fortsatt sitt ensidige engasjement også etter at hun ble statsråd. Blant annet har hun nylig prestert å legge ut diagnosen til det syv år gamle barnet på Facebook! Dermed har hun også lekket taushetsbelagt informasjon, hvilket kan være straffbart!

At Thorkildsen nå har hatt vett nok til å fjerne sitt famøse facebook-innlegg, er selvfølgelig bra. Men det demper ikke nevneverdig det inntrykket som er skapt av en politiker som mangler elementær fornuft og dømmekraft. Det er lett å forstå  barnefaren som ber “noen” om å vurdere hennes stilling. Selvfølgelig skulle hun aldri blitt barne- og likestillingsminister. Og selvfølgelig er hennes dumhet så alvorlig at “noen” burde kaste henne før hun begår enda grovere tabber.

CARL JOHAN BERG

Foto: Berit Roald /Scanpix

De to førstoppnevnte rettspsykiaterne som vurderte ABB, konkluderte med at han er rettslig utilregnelig. Konklusjonen ble akseptert uten kommentarer fra Den rettsmedisinske kommisjonen. Konklusjonen fikk umiddelbart støtte av Riksadvokaten. Dersom konklusjonen blir akseptert av retten, vil ABB ende opp som livslang pleiepasient, og som forsøkskanin i det psykiske helsevern. Denne delen av det norske helsevernet har, som vi vet, en blandet forhistorie.  Så ble det oppnevnt to nye rettspsykiatere. De fikk anledning til en bredere og mer dyptpløyende vurdering av ABB enn de to førstoppnevnte. Deres konklusjon var at ABB er rettslig tilregnelig. Kommisjonen, som ikke hadde kommentarer til den første konklusjonen, måtte naturligvis si noe om den andre. Det har den gjort, og det er vel liten tvil om at de to sist oppnevnte rettspsykiaterne vil svare godt på tiltale

Mange av oss forventet at denne rettssaken ville utvikle seg til et kjempesirkus. Med unntagelse av det norske pressesirkuset, som i hovedsak holdes ved like av journalister som intervjuer journalister, har det store sirkuset uteblitt. Det som nå gir næring til pressesirkuset er naturligvis de redselsfulle beskrivelsene av massemordene, og kampen om ABB’s rettslige tilregnelighet. Påstandene om at ABB lar seg styre av pressen og tilpasser seg utviklingen i saken for å simulere tilregnelig, faller på sin egen urimelighet. Dessuten er naturligvis aktoratet minst like påvirket av presse og politikk som tiltalte.

Grunnen til at Norge kan vise verden hvordan en sak som denne kan rulles opp på en verdig og rolig måte, skyldes for det første at vi på de fleste områder har et godt rettssystem i Norge, og for det annet at ABB oppfører seg “monstergyldig” i retten. Dersom man klarer å se bort fra selve ugjerningene, har man jo faktisk i ABB en massemorder som geberder seg på en slik måte i rettssalen at rettens administrator har  en grei oppgave i forhold til hva mange fra først av forventet.

Rent bortsett fra at rettssaken gir naturlige gevinster for Arbeiderpartiet, som partiet og dets mange sympatisører i presse og rettsvesen med letthet innkasserer, er det to merkelige forhold som etter hvert trer frem med all mulig tydelighet.

For det første står det frem en massemorder som oppfører seg rolig og høflig, og som svarer beundringsverdig klart og forskrekkelig uttømmende på alle spørsmål som blir stillet. Selv om aktoratet leter iherdig etter uoverensstemmelser mellom det han forklarte under politiforhørene og det han forklarer i retten, i den hensikt å påvise utilregnelighet, later det til at ABB husker som en elefant, selv under voldsomt press. Mens mange norske psykiatere river og sliter i ABB for å få ham som pleiepasient og forsøkskanin, er det heldigvis andre i denne faggruppen som er av den faste oppfatning at ABB, til tross for sine vanvittige vyer og avskyelige voldshandlinger, skal stå strafferettslig til ansvar for sine forbrytelser. Det mener vel også folk flest, selv om det nok finnes enkelte som mener at hevnen vil bli søtest om ABB blir sendt på “galehus”.

Det andre som er forunderlig i saken er at aktoratet ser ut til å arbeide iherdig for å få ABB erklært rettslig utilregnelig i henhold til den første rettspsykiatriske konklusjon og Riksadvokatens derpå følgende umiddelbare “dom” på dette punkt. Kan det virkelig være slik at aktoratet følger styringssignaler fra Riksadvokaten også på det psykiatriske fagfelt, og kan det virkelig være slik at Riksadvokaten legger sin prestisje i å holde fast ved sin første innskytelse uten hensyntagen til hvordan forholdene utvikler seg senere? Dersom det skulle være tilfelle, må man kunne tillate seg å se på tidligere store saker i nytt lys.

 STEINAR R. PAULSEN

I årevis har det vært politisk ukorrekt å advare mot innvandringen av fremmedkulturelle til Norge og å hevde at Arbeiderpartiet må ta hovedansvaret for den uansvarlige innvandringspolitikken som er ført. Dertil har det ikke manglet på motstand mot dem som har våget å beskrive hva alle kan se, nemlig at drømmen om det “multikulturelle” samfunn er en utopi. Vi må alle forberede oss på de voldsomme friksjonene som vil oppstå mellom nordmenn som har foreldre, besteforeldre og oldeforeldre som er født inn i en norsk kultur bygget på kristne verdier (“vi/oss”) og “nye landsmenn” (“de/dem”) når sistnevnte gruppe opparbeider den selvtilliten som følger med politisk makt. I vårt demokrati er det flertallet som bestemmer.

Gjennom de siste ukene og dagene har noen av papiravisene trykket artikler som indikerer at erkjennelsen av de faktiske forhold muligens etter hvert er i ferd med å gjøre sitt inntog hos tidligere innvandringstilhengere.

Det hele begynte da Statistisk Sentralbyrå (SSB) denne våren offentliggjorde en innvandringsstatistikk som viser at “våre nye landsmenn” vil komme i flertall i Oslo i 2040. Hege Storhaug gjorde det straks klart at i henhold til SSB’s egne tall vil dette inntreffe allerede i 2025. Resten av landet vil følge etter, og sikkert fortere enn mange ihuga optimister forestiller seg. Noen har omtalt utviklingen som en invasjon og/eller tsunami og fått dask på hånden for benevnelsene. Religionshistoriker, islam-spesialist og førsteamanuensis Kari Vogt sa nylig i et TV-program at vi er inne i en folkevandringstid. Det er vel et penere navn på samme fenomen. Det er dertil desverre noe uavvendelig over det.

Innvandrerne kommer blant annet til Norge gjennom lovlige sluser. Etter langvarig saksbehandling blir de enten utvist eller får lov til å bli i Norge. Den lange saksbehandlingen, med sitt utall ankeinstanser, fører til øredøvende spetakkel når barn må følge med sine utviste foreldre til sine hjemland. De har blitt for norske til å bli flyttet på, hevdes det.  Men tusener på tusener av barn verden rundt flytter da bosted hvert år sammen med sine foreldre uten å ta skade av det. Dette faktum drukner behendig i spetakkelet. Barna blir brukt som rambukker.

Ved siden av dette blir myndighetene (“vi” faktisk) lurt trill rundt av innvandrere som åpner ulovlige sluser. Norge trenger spesialister/ingeniører som får opphold dersom de kan vise til at de har en jobb å gå til med en lønn på 500.000 kroner i året. Av Aftenposten for søndag 22. april fremgår det at av 300 personer som har kommet hittil under denne ordningen, er det kun én ingeniør og 299 vaskehjelper og kebab-kokker. Politioverbetjent Christian Berg har advart myndighetene, som “straks” vil ta affære.

Tør man håpe på at troen på det “multikulturelle” samfunn er i ferd med å bli svekket? I en artikkel i Aftenposten for søndag den 22. april (“Hvor mye integrasjon trenger vi?”) påviser Pål Veiden (Civita/ førsteamanuensis ved Høyskolen i Oslo) forskjellene mellom bydelene i Oslo, og mener at utviklingen av parallellsamfunn (i motsetning til det “multikulturelle“ samfunn) ikke nødvendigvis er et onde. Han advarer mot norske godhetsapostler som kan komme til å tillate unoter fra innvandrersiden, og han avviser at de som måtte ønske islamsk lovgivning i islamske bydeler vil vinne frem. Samtidig slår han fast at storsamfunnet må stå konsekvent på en rettstat og demokrati av vestlig type. Man må da anta at han tror at “vi” vil beholde flertallet i befolkningen. Det vil “vi” ikke i Oslo, der forandringen kommer mellom 2025 og 2040? Og når mister “vi” flertallet i resten av landet mon tro?

Man kan også fornemme en advarende pekefinger i artikkelen “På lag med fornuften” i Klassekampen for mandag den 23. april, der Dag Eivind Undheim Larsen rapporterer fra Rørosseminaret 2012. Under seminaret uttalte den danske forfatteren Jens Martin Eriksen blant annet: “Venstresiden går rundt med en forestilling om at det er plass til alle slags religiøse krav, også de som går mot demokrati, menneskerettigheter og universalisme.” Her glemmes også tilsynelatende den situasjon som oppstår i et demokrati når de som fremmer uspiselige religiøse krav kommer i flertall.

HM Kongen er ikke lenger overhode for Den Norske Kirke. Er det et forvarsel om at Norges Konge i fremtiden skal være overhode for alle de store religionene som befolkningen sverger til? Og hvilken av religionene må HM Kongen i så fall bekjenne seg til?

Nå skal menneskerettighetene innskrives i Grunnloven. Det er både viktig og nødvendig, skriver høyesterettsjustitiarius emeritus Carsten Smith i Aftenposten for mandag den 23. april. Foruten en plass i Grunnloven, minner han om, vil en rettighet bare være en rettsregel som kan endres av et parlamentarisk flertall. En slik rett gir ikke vern mot et maktmisbruk fra dette flertall. Rettigheter nedfelt i Grunnloven derimot, øker domstolenes makt hva angår beskyttelsen av folk flest mot overgrep. Forfatteren slår fast at det ikke er noe kortsiktig rettsbehov for reformen. Han skriver: “Reformen gjelder våre barnebarn. Nye rettigheter i Grunnloven vil gi de som følger etter oss større trygghet når det måtte komme andre tider i landet.” Tydeligere kan det ikke sies! Så får vi bare håpe at de makthavere som kommer sammen med de nye tidene ikke bruker sin makt til å sette Grunnloven til side. Utenkelig?

STEINAR R. PAULSEN

Helt fra 22.juli har det vært alminnelig enighet om at denne mannen ikke fortjente å få noen “talerstol” . Det har han likevel langt på vei fått, både i retten og mediene. Til gjengjeld har han fremstått så patetisk at neppe noen har latt seg påvirke. Hvis man i det hele tatt kan snakke om at massemorderen har hatt en “sak”, så har han i tilfelle skadet den så ettertrykkelig som det vel er mulig å gjøre.

Én ting er at det i stor grad er hans største fiender – de han kaller kulturmarxister og multikulturalister – som daglig, for ikke å si fra minutt til minutt, filtrerer, dissekerer og kommenterer hans uttalelser. Verre er det at han har gjort det vanskeligere for  folk i sin alminnelighet  å forfekte fullt legitime synspunkter og holdninger for eksempel i innvandringsdebatten. Svært mange mennesker er – som Kommentar.no – på et konservativt grunnlag  bekymret over at innvandringen har gått for fort og blitt for massiv og at integreringen ikke har vært så vellykket som politikerne vil ha det til. Selv et så moderat synspunkt har lenge blitt forsøkt stigmatisert i mediene og det politiske miljø. Men nå risikerer man i tillegg å bli slått i hardtkorn med en gal massemorder. Det skal ikke stor fantasi til for å forstå at debattklimaet nå er ytterligere forverret og at det heretter blir enda mer krevende å signalisere avvik fra det politisk korrekte i vårt samfunn.

“Kulturmarxistene og multikulturalistene” gleder seg sikkert over at de har fått enda friere spillerom, og omdanningen av det norske samfunn på grunn av masseinnvandring vil skyte ytterligere fart. Det er hva massemorderen har oppnådd med sine redselsfulle ugjerninger.

CARL JOHAN BERG

Torsdag den 12. april var det ABB-debatt i Litteraturhuset. Der deltok selvsagt Aftenpostens Harald Stanghelle og Dagbladets John Olav Egeland. Harald Stanghelle var og er sterkt opptatt av å fortelle at ABB-rettsaken blir en alvorlig – og verdig affære uten det minste anstrøk av det sirkus vi har hatt i forkant av saken. Hans foresatte, sjefsredaktør Hilde Haugsgjerd (tidligere AKP-ml), hevdet i Aftenposten (16/4) noe av det samme. Så får vi se hvordan rettsaken forløper. Ellers var det en fortørnet og indignert John Olav Egeland som gjorde et klumpete forsøk på å gjøre seg til logiker i forbindelse med politiets bruk/manglende bruk av skytevåpen på Utøya. Det var Hanne Nabintu Herland, som provoserte ham til utbruddet. Hun er som kjent stevnet som vitne av ABB’s forsvarere.

Vi har merket oss at det har vært en rekke gamle AKP-ml’ere og andre representanter for den ekstreme venstreside på banen for å skape myten om morderisk høyreekstrem bevegelse i Norge. Så langt har myteskaperne ikke maktet å gjøre denne virtuelle bevegelsen reell i godtfolks bevissthet. Så får vi se hvordan saken forløper.

Oriana Fallaci (1929 – 2006) har blant annet skrevet bøkene “Sinnet og stoltheten” og “Fornuftens styrke”. Bøkene advarer mot islamiseringen av Europa. Hun hevder at Europa utvikler seg til å bli “Eurabia”. Ayaan Hirsi Ali har gitt oss sine advarsler i samme retning, men da kanskje mer som advarsler om islam som en farlig ideologi. Her på berget har blant andre Hege Storhaug og Hallgrim Berg, og også Peder Jensen for den saks skyld, gjort det samme. Undertegnede har hevdet – og hevder at all statistikk gir disse skribentene rett. Ingen av dem har oppfordret til forbrytelser. De har alle, gjennom sine bøker og artikler, advart mot et utopisk multikulturelt samfunn og forsøkt å påvirke opinionen og folkevalgte politikere til å redusere innvandringen slik at den etniske europeiske befolkningen, som har den kristne kulturarven som felles fundament, ikke skal komme i mindretall. Dersom massemordere, som ABB, utarbeider tekster (et såkalt “manifest” i tilfellet ABB) med sitater fra for eksempel Oriana Fallaci, så gjør ikke det Oriana Fallaci medskyldig i massemord. La oss håpe at ikke den ekstreme venstresiden forsøker å gjøre et sirkus av ABB-rettsaken ved å forsøke å forvrenge de faktiske forhold: Det er ikke ekstremt, ikke venstreekstremt – ikke høyreekstremt, å være aktiv politisk motstander av norsk innvandringspolitikk. Kan vi stole på at Aftenposten holder tungen rett i munnen gjennom de ukene som ligger foran oss?

Så til Hanne Nabintu Herland.

Politiet har skytevåpen og en instruks om å benytte våpen som nødvendig når (kriminell) skyting pågår. Man må også formode at politiet har skarpskyttere som kan uskadeliggjøre eller drepe kriminelle som bruker våpen mot uskyldige. Politiet kom til Utøya den 22. juli klokken 1826. Klokken 1724 ble Nordre Buskerud Politikammer varslet om at skyting pågikk, og klokken 1732 var første patrulje på vei ut. Ifølge Alf Vederhus (Aftenposten 15/4) kunne den første patruljen vært på Utøya innen klokken 1800. Det gikk ikke slik: Bildet av den havarerte politibåten og de foreløpige rapportene har ikke vært god PR for politiets innsats. Men sett nå at en resolutt bevæpnet patrulje (med skarpskytter?) hadde kommet seg til Utøya klokken 1800. Da måtte det vel forhåpentligvis ha vært deres øyeblikkelige oppgave å arrestere ABB, eller – dersom det ikke skulle vært mulig –  uskadeliggjøre ham med et velrettet skudd, eller eventuelt drepe ham for å avverge at han fikk tid til å myrde flere ungdommer. Det var dette Hanne Nabintu Herland hevdet i Litteraturhuset. Og det var dette som provoserte Dagbladets John Olav Egeland så grenseløst, og som den 14. april fikk Andreas Wiese til å skrive en kronikk som gikk i samme retning (“Skudd i blinde”/Dagbladet). Er det virkelig deres mening at politiet ikke skal bruke våpen for å uskadeliggjøre en massemorder i en slik situasjon? Er det virkelig deres mening at man i den tenkte situasjonen skulle spart massemorderen, og latt ham fortsette sine vanvittige myrderier, for at man skal være sikker på å få en slik rettsak som den som nå pågår i Oslo byrett?

Kari og Ola holder nok med Hanne Nabintu Herland! Selv om Dagbladet ikke liker henne! 

 STEINAR R. PAULSEN

Den sosialistiske fane er rød. Financial Times er lyserød. Avisen er dog en kvalitetsavis. Vi som er så heldige å få Financial Times og International Herald Tribune levert i postkassen om morgenen, får en meget god oversikt over hva som rører seg verden over. Neste dag får vi det samme nyhetsbilde, men nå påpyntet og tilpasset norske forhold, og repetert hver time i TV og radio. Dagen derpå får vi igjen en ny variant av det samme (ofte utenrikskorrespondentenes oversettelser fra utenlandske aviser), men akk, bare i den grad det er spalteplass for verdensnyhetene etter at den daglige såpeoperaen med ABB i hovedrollen er utfoldet i hele sin gru og bredde. Aftenposten er dirigenten. Før ga avisen et solid grunnlag for egne meninger. Nå tilstreber avisen å tilfredsstille alle behov, ganske særlig den gemene hops umettelige sensasjonsbehov. Kun dødsannonsene er som før. I Aftenposten for den 11. april var det 67 dødsannonser: 50 under korset, de øvrige under runer og gjærtegn (trolig noen flere av sistnevnte variant enn i tidligere tider).

Nå er det mulig at massemorderen blir straffet for massemord! Denne selvfølge gjøres nå til en sensasjon til utfoldelse for alt folket. Rettsalen blir teater og (såpe)opera, i kulissene vil det vrimle av politifolk og salen vil daglig fylles av representer fra den internasjonale presse, i tillegg til alle de sørgende. Såpeoperaen vil bli overført til storskjermer over det ganske land, og blant publikum vil det bevege seg et utall representanter fra det psykiske helsevern som skal ta seg av de tusener (?) av nordmenn med vikinggener som faller om kull ved å bli konfrontert med massemorderens ondskap. Hjelp! Hva med verden for øvrig? Hva med de store katastrofene utenfor landets grenser? Hvor er proporsjonene? Snart er det slik at hele folket trenger krisehjelp! En ung venn av meg hevdet nylig at det hele er en farse som vil løpe over verden på samme måte som den havarerte politibåten gjorde det den 22. juli, og at det måtte ha vært langt klokere å ha kjørt rettsaken på et så lavt støynivå som mulig, for eksempel i en nedlagt militærleir, og deretter fått kjørt den dømte til en gjemt og glemt fengselscelle for oppbevaring på livstid. Ja, mon ikke det.

Såpeoperaen har en politisk overtone. Til tross for at ABB opererte som ensom ulv, og ikke i et nettverk av samme typen som muslimske terrorister gjør, eller for den saks skyld slik venstreekstreme terrorister gjorde i sine nettverk tidligere, ønsker man selvsagt å fremstille ABB som en slags representant for en høyreekstrem bevegelse, en bevegelse som ingen har kunnet finne: Fordi den ikke finnes.  Planen er å gjøre denne virtuelle bevegelsen til en bevegelse som hater muslimer like sterkt som nazistene hatet jødene. Get real! I all sin enkelhet gikk den ensomme ulven fra 22. juli til angrep på AP i en vanvittig forestilling om at terrorangrep ville kunne forandre den politikk som føres, altså denne gangen innvandringspolitikken. ABB er ingen forvirret stakkar som trenger pleie i det psykiatriske helsevern. I all sin enkelhet gjør ugjerningen ABB til en følelseskald, ond og ekkel fisk – en massemorder som fortjener lovens aller strengeste straff. Ikke noe mer. Ikke noe mindre.

Den første gruppe rettspsykiatere fant ABB strafferettslig utilregnelig. Den andre gruppen (Aspaasen og Tørrisen) fant ABB strafferettslig tilregnelig. De to vurderingene skal veies mot hverandre i en sakkyndig kommisjon før retten tar den endelige avgjørelse. Hele sirkuset omkring disse vurderingene vil øke i et voldsomt omfang, men det hele bør kjølig sees i lys av den politiske overtone som jeg har beskrevet i det foranstående. Les og lytt til hvem som hevder hva, og bedøm deres ståsted – og motiver med mistenksomt blikk.

I gårsdagens Aftenposten (11/4) skrev Per Anders Madsen godt og lite nytt om ABB’s strafferettslige tilregnelighet. Men i en passus skrev han at ABB ikke må glede seg for tidlig over Aspaasens og Tørrisens konklusjon. Glede seg? Hvorfor denne formuleringen? For oss andre er det å bli dømt til fengsel livet ut (straff og sikring) ikke nettopp noe å glede seg til.

Bjørgulv Braanen (papiravisenes beste lederskribent) skrev blant annet følgende i gårsdagens utgave av Klassekampen (11/4):

“I kjølvannet av de to rapportene som foreligger vil det komme diskusjoner om rettspsykiatrien og dens arbeidsmetoder, men mye tyder på at Aspaasen og Tørrisen har bidratt til å heve dens anseelse betydelig.” Det mener jeg også. Jeg mener det fordi jeg mener at en iskald ond fisk av en massemorder skal dømmes til lovens aller strengeste straff, helt uavhengig av hva slags begrunnelser vedkommende påberoper seg i tale eller manifest. Det tror jeg vel også Bjørgulv Braanen mener. Men i tillegg kommer altså den foran omtalte politiske overtone. Og den kom lynraskt. I dagens utgave av Klassekampen (12/4) opphøyer Bjørgulv Braanen (under tittelen “RETTSOPPGJØR”) vår hjemlige massemorder til en ideologisk rase – og religionskriger av samme format som massemorderne Adolf Hitler og Heinrich Himmler. Mens de sistnevntes forfølgelses – og utryddelsesapparat var enormt og velsmurt, var ABB’s tilsvarende apparat rett og slett ikke-eksisterende (virtuelt).

I dagens utgave av Klassekampen er det mer i samme lei. Den ekstreme ateisten og sosialisten Lars Gule har en helside om ABB der han blant mye annet skriver: “I voksende omfang gjøres forsøk på å levere kristne begrunnelser for fremmedhat og islamofobi”. På en annen helside får advokat Harald Stabell (tidligere AKP-ml) boltre seg under tittelen “Alt går etter Breiviks plan”. Han ønsker også å gi ABB høystatus som rase – og religionskriger og referer friskt til massemorderens manifest. Advokaten tillegger ham blant annet å være opphavsmann til navnet “Eurabia”, men han må da ha lest Oriana Fallacis gamle bøker om det samme.

Den ekstreme venstresides propagandakrig er i gang. Dens hensikt er å kneble alle som er kritiske til norsk innvandringsdebatt. Men vi lar oss faktisk ikke kneble!     

STEINAR R. PAULSEN

Tidligere generalsekretær i Human-Etisk Forbund og nå venstrevridd filosof ved Høyskolen i Oslo og Akershus (HiOA), Lars Gule, har kommet ut med boken “Ekstremismens kjennetegn” (se Aftenposten for 30. mars). Det er et tema han burde kjenne til bunns. Men om han derfor er den rette til å sette grenser for ytringsfriheten, er særdeles tvilsomt. For ham og hans likesinnede dreier ikke 22/7 seg først og fremst om en iskald massemorder som på det mest grusomme tok livet av et forskrekkelig antall unge mennesker, men om muslimenes vilkår i Norge. For dem er massemorderens såkalte “manifest” av en slik natur at det tankegodset det representerer skal vise at han ikke var eller er strafferettslig tilregnelig. Dertil vil Lars Gule og hans likesinnede benytte denne saken til å begrense nordmenns ytringsfrihet, særlig i innvandringspolitiske spørsmål. Ingen av delene holder vann.

Jeg har hevdet tidligere i disse spalter at ABB er en iskald massemorder som har innrømmet sine ugjerninger, som er fullstendelig tilregnelig i et strafferettslig perspektiv og som bør ilegges lovens aller strengeste straff. Valg av ethvert annet alternativ ville være den rene galskap!

Gjennom de siste dagene har det gått opp for Ola & Kari at utlendingene vil komme til å overta Norge om få år (Oslo først), at de fremmedkulturelle allerede er i ferd med å innta bydeler, byer og fylker, og at et stort antall av de fremmedkulturelle er muslimer. Folk flest, som har tuftet sin tilværelse på norsk kultur, norsk historie, norsk lov og den kristne kulturarv, og som har gått mann av huse for å forsvare landet, har aldri villet gi bort Norge uten sverdslag. Men det er nettopp hva våre folkevalgte er i ferd med å gjøre, i alt vesentlig anført av Arbeiderpartiet. Mange massemedier, anført av Aftenposten, tiljubler denne utviklingen. For Ola & Kari kan umulig uttrykket “snikislamisering” være spesielt grovt eller særlig sjokkere. Snarere dekkende.

Når det gjelder argumentasjonen mot norsk innvandringspolitikk, er det essensielt at folk flest ikke lar seg kneble. Her trengs så visst klinkende klar tale. Den bør i første rekke rette seg mot våre folkevalgte.  De som er opptatt av å finne ytringer som er hatefulle nok til at man muligens bør gjøre noe med dem, kan i første omgang konsentrere seg om muslimenes mange demonstrasjoner, og islamistenes mange nettsteder.

De oppnevnte sakkyndige fra det psykiske helsevern som har lest massemorderens “manifest”, har så langt funnet såpass outrerte utfall mot islam og islamsk innvandring til Europa og Norge at de har funnet vedkommende strafferettslig utilregnelig. De har naturligvis også vært rystet i sine grunnvoller av massemorderens bestialitet. Hvorvidt de har vektlagt manifestet sterkere enn udåden, eller omvendt, vites ikke.

Dersom vi gjør en visitt til massemorderens “manifest”, tør jeg minne om at Oriana Fallaci (bildet) har analysert og beskrevet den islamske innvandringen til Europa, den som etter hennes mening vil føre til opprettelsen av Eurabia. Dette tema har hun utførlig behandlet i bøkene “Sinnet og stoltheten” og “Fornuftens styrke”, som begge anbefales på det varmeste. Oriana Fallaci ble født i Firenze i 1929 og døde samme sted i 2006. Under den annen verdenskrig deltok hun i den antifascistiske motstandsbevegelsen og var venstresidens yndling. Som journalist reiste hun blant annet i Vietnam, Pakistan og Syd-Amerika. Hun leverte et utall fremragende intervjuer med mange av verdens ledende personligheter. Oriana Fallaci argumenterte for at intellektuelle, særlig europeiske, dypt ignorerer et dypt islamistisk hat mot vestens intellektuelle tradisjoner. Hun var ateist, en sterk tilhenger av frihet, var imot abort og imot ekteskap mellom personer av samme kjønn. Det er altså ikke merkelig at den modne Oriana Fallaci etter hvert ble hatet av muslimer, og minst like sterkt av den venstresiden i Europa som tidligere forgudet henne. Så vidt vites har ingen påstått at hun var utilregnelig!    

 STEINAR R. PAULSEN