De to førstoppnevnte rettspsykiaterne som vurderte ABB, konkluderte med at han er rettslig utilregnelig. Konklusjonen ble akseptert uten kommentarer fra Den rettsmedisinske kommisjonen. Konklusjonen fikk umiddelbart støtte av Riksadvokaten. Dersom konklusjonen blir akseptert av retten, vil ABB ende opp som livslang pleiepasient, og som forsøkskanin i det psykiske helsevern. Denne delen av det norske helsevernet har, som vi vet, en blandet forhistorie. Så ble det oppnevnt to nye rettspsykiatere. De fikk anledning til en bredere og mer dyptpløyende vurdering av ABB enn de to førstoppnevnte. Deres konklusjon var at ABB er rettslig tilregnelig. Kommisjonen, som ikke hadde kommentarer til den første konklusjonen, måtte naturligvis si noe om den andre. Det har den gjort, og det er vel liten tvil om at de to sist oppnevnte rettspsykiaterne vil svare godt på tiltale.
Mange av oss forventet at denne rettssaken ville utvikle seg til et kjempesirkus. Med unntagelse av det norske pressesirkuset, som i hovedsak holdes ved like av journalister som intervjuer journalister, har det store sirkuset uteblitt. Det som nå gir næring til pressesirkuset er naturligvis de redselsfulle beskrivelsene av massemordene, og kampen om ABB’s rettslige tilregnelighet. Påstandene om at ABB lar seg styre av pressen og tilpasser seg utviklingen i saken for å simulere tilregnelig, faller på sin egen urimelighet. Dessuten er naturligvis aktoratet minst like påvirket av presse og politikk som tiltalte.
Grunnen til at Norge kan vise verden hvordan en sak som denne kan rulles opp på en verdig og rolig måte, skyldes for det første at vi på de fleste områder har et godt rettssystem i Norge, og for det annet at ABB oppfører seg “monstergyldig” i retten. Dersom man klarer å se bort fra selve ugjerningene, har man jo faktisk i ABB en massemorder som geberder seg på en slik måte i rettssalen at rettens administrator har en grei oppgave i forhold til hva mange fra først av forventet.
Rent bortsett fra at rettssaken gir naturlige gevinster for Arbeiderpartiet, som partiet og dets mange sympatisører i presse og rettsvesen med letthet innkasserer, er det to merkelige forhold som etter hvert trer frem med all mulig tydelighet.
For det første står det frem en massemorder som oppfører seg rolig og høflig, og som svarer beundringsverdig klart og forskrekkelig uttømmende på alle spørsmål som blir stillet. Selv om aktoratet leter iherdig etter uoverensstemmelser mellom det han forklarte under politiforhørene og det han forklarer i retten, i den hensikt å påvise utilregnelighet, later det til at ABB husker som en elefant, selv under voldsomt press. Mens mange norske psykiatere river og sliter i ABB for å få ham som pleiepasient og forsøkskanin, er det heldigvis andre i denne faggruppen som er av den faste oppfatning at ABB, til tross for sine vanvittige vyer og avskyelige voldshandlinger, skal stå strafferettslig til ansvar for sine forbrytelser. Det mener vel også folk flest, selv om det nok finnes enkelte som mener at hevnen vil bli søtest om ABB blir sendt på “galehus”.
Det andre som er forunderlig i saken er at aktoratet ser ut til å arbeide iherdig for å få ABB erklært rettslig utilregnelig i henhold til den første rettspsykiatriske konklusjon og Riksadvokatens derpå følgende umiddelbare “dom” på dette punkt. Kan det virkelig være slik at aktoratet følger styringssignaler fra Riksadvokaten også på det psykiatriske fagfelt, og kan det virkelig være slik at Riksadvokaten legger sin prestisje i å holde fast ved sin første innskytelse uten hensyntagen til hvordan forholdene utvikler seg senere? Dersom det skulle være tilfelle, må man kunne tillate seg å se på tidligere store saker i nytt lys.
STEINAR R. PAULSEN
Leave a Reply