Direktør Jens-Petter Johnsen i Kirkerådet tegner et rosenrødt bilde av Den norske Kirke i sin kronikk i Aftenposten 15. mai. Han nekter åpenbart å ta inn over seg at kirken er i ferd med å miste grepet på det norske folk. Statistikken viser en institusjon i krise med tilbakegang på alle felter – færre går i kirken, færre døpes, færre tror på en gud, en himmel og et helvete. I tillegg råder det forvirring om hva mange av dagens prester og biskoper – og dermed kirken – egentlig fortsatt tror på av tradisjonelle religiøse dogmer. I stedet kan det virke som om kirkens ledere for tiden er på søk etter noe annet som kan samle kirkenfolket, skape oppslutning utenfra og bidra til å legitimere de store offentlige tilskudd, jmfr. det økte politiske engasjement fra kirkens side i for eksempel klimapolitikken.
Vi er mange som mener at når det kunstige båndet mellom stat og kirke endelig skulle løses opp, burde man tatt skrittet fullt ut og erklært at religiøs tro er staten uvedkommende. Det ville innebære at kirken så vel som andre trossamfunn selv måtte finansiere sin virksomhet, herunder selv betale lønningene til biskoper, prester, imamer og for den saks skyld direktøren i Kirkerådet. En modell kunne være Frankrike, der staten er strengt ikke-religiøs, hvor all religionsutøvelse anses som en privatsak og staten heller ikke gir penger til drift av religiøse samfunn. Også USA kunne vært et inspirerende forbilde, som dessuten viser at religiøst engasjement fra borgernes side ikke er avhengig av statlig finansiering, snarere tvert imot. I fjorårets kirkevalg i Norge var det bare 13,4 prosent av de stemmeberettigede som deltok i valget på menighetsråd, og enda færre – 10,6 prosent – gadd å stemme på kandidatene til bispedømmerådene. Det er smått fantastisk at Jens-Petter Johnsen synes å være strålende fornøyd med denne ”mobiliseringen”, som han kaller det. De fleste andre vil vel si at en så elendig valgdeltagelse viser at nordmenn i sin alminnelighet er temmelig likegyldige til hva disse kirkelige ”demokratiske” organene driver med.
Den tiltagende sekularisering som finner sted også i Norge er et uttrykk for at folk flest ikke synes det er en statlig oppgave å finansiere og stimulere ulike religiøse trosretninger i et moderne multikulturelt samfunn. En virkelig reform etter fransk eller amerikansk mønster ville dessuten frigjort enorme offentlige midler og arbeidskraft til andre og mer presserende oppgaver i vårt samfunn. En slik reform vil etter hvert presse seg frem, men dessverre er den utsatt på ubestemt tid.
CARL JOHAN BERG
Leave a Reply