Er det virkelig mulig – at lederne for de borgerlige partiene er så evneveike at de enda en gang klarer å rote bort en tilsynelatende sikker valgseier gjennom intern krangel?
Alle meningsmålinger den siste tiden tyder på at det går mot regjeringsskifte neste år. Men det var situasjonen også foran forrige stortingsvalg. I mai 2008 hadde de tre regjeringspartiene Ap, SV og Sp en gjennomsnittlig oppslutning på meningsmålingene på bare litt over 41 prosent. Men etter en tøff valgkamp fra først og fremst Jens Stoltenberg og LOs side, fikk de rød-grønne partiene 47,8 prosent av stemmene, som pga en urettferdig valgordning holdt til fortsatt regjeringsmakt.
En tilsvarende elendig valgkamp ble ført av de fire borgerlige partiene. Deres samlede oppslutning lå på hele 56,1 prosent på meningsmålingene i mai 2008, men da valgresultatet forelå, var dette tallet brakt ned i 49,5 – fortsatt klart mer enn hva de rød-grønne oppnådde, men på grunn av valgordningen ikke tilstrekkelig til at de kunne danne regjering. Det kunne de kanskje uansett ikke gjort, – for helt frem til valgdagen klarte de aldri å fortelle velgerne hva som var deres alternativ til en fortsatt Stoltenberg-regjering. Begrepet ”hemmelig valg” fikk en ny dimensjon ved at borgerlige velgere ikke skulle vite hvilket regjeringsalternativ de eventuelt stemte på…
Utrolig nok kan historien gjenta seg!
Snittet av målingene for mai i år viser at de rød-grønne partiene ligger enda dårligere an enn sist med en oppslutning på under 40 prosent, mens tilsvarende tall for de fire borgerlige partiene er 56,7. Veien til regjeringskvartalet er altså åpen for de borgerlige partiene. Men hvilke partier blir med – og hvem velger å stå utenfor, eventuelt sabotere hele regjeringsprosjektet slik Venstre under Lars Sponheim gjorde forrige gang?
Som sist er det lite trolig at Venstre og KrF vil sitte i regjering sammen med Frp. Sistnevnte parti har på sin side gjort det klart at det ikke vil være støtteparti til en regjering det selv ikke får være med i. Dermed er sirkuset i gang igjen!
Erna Solberg har tatt mål av seg til å være statsminister. Det er naturlig så lenge Høyre er det klart største partiet på borgerlig side, selv om det må være lov å stille spørsmål ved om hun har format til å lede en flerpartiregjering. Ved første billige forsøk fra Jens & co på å splitte den borgerlige leir sviktet Erna ettertrykkelig! Det skjedde i juni da de rød-grønne partiene inviterte bare tre av de fire borgerlige partiene til å delta i forhandlingene om et nytt klimaforlik. Dette særdeles gjennomskuelige forsøket på splitt og hersk skulle selvfølgelig ikke de rød-grønne ha lyktes med.
Uansett må det være et ufravikelig krav at de borgerlige partiene denne gang klargjør hva som er deres regjeringsalternativ i god tid før valget. Borgerlige velgere har en soleklar rett til på forhånd å få vite både hvilke partier som vil være med i en eventuell borgerlig regjering og hvilken politikk en slik regjering akter å føre. Det siste er, når alt kommer til alt, aller viktigst. Hele poenget med å bytte regjering må jo være at også den politiske kursen blir endret! Det blir den ikke i nevneverdig grad med en ny variant av ”Bondevik II”, en mindretallsregjering av Høyre, KrF og Venstre. En regjering av Høyre og Frp, derimot, fremstår som et både spennende og tydelig alternativ, ikke minst sett fra næringslivet. På mai-målingene hadde de to partiene i snitt en oppslutning på bortimot 47 prosent, hvilket med all tydelighet også forteller at dette er et realistisk regjeringsalternativ – vel å merke hvis det blir presentert for velgerne allerede ved innledningen av valgkampen. Så må selvfølgelig prinsippet gjelde om at det av de to partiene som blir størst, får statsministeren.
CARL JOHAN BERG
Leave a Reply