Straffesaken mot Anders Behring Breivik, eventuelt straffefritakssaken dersom han blir kjent uttilregnelig, har vært en ti uker lang bisarr historie både i og utenfor rettssalen. Og den er langt fra slutt…
Det er ikke pent å ønske livet av noen, men i tilfellet ABB er det et understatement at det beste hadde vært om regjeringen hadde sørget for et visst minimum av terrorberedskap, at et politihelikopter raskt kunne vært på vei til Utøya, at et par politimenn fra beredskapstroppen hadde firt seg ned og resolutt skutt drapsmannen ved første mulighet. Det hadde reddet livet til minst et par titalls AUF-ungdommer og dessuten spart samfunnet for en dyr og omstendelig rettssak som allerede har pågått alt for lenge og som kan vedvare i enda noen år hvis den ene eller andre part anker dommen, først til lagmannsretten og dernest til Høyesterett.
Hverken politiker- eller politistanden er kommet spesielt godt ut av terrorsaken, noe det er all grunn til å tro at også 22.juli-kommisjonen vil konkludere med. Som kommentar.no har påpekt tidligere, er det mildt sagt underlig at ikke den ansvarlige statsråd for politiet – justisminister Knut Storberget – måtte gå av allerede den 23. juli, og at ikke opposisjonen i Stortinget ved første anledning stilte mistillitsforslag mot regjeringen for katastrofalt manglende beredskap.
Men de som har fulgt den lange rettssaken er vel heller ikke blitt overbevist, enn si imponert, av de involverte representanter for psykiater- og advokatstanden. Det er et nytt understatement at psykiatrien ikke akkurat har fremstått som noen eksakt vitenskap man uten videre kan feste lit til. Og hva skal man egentlig si om aktoratet og forsvarerne? Da vi hørte på de to aktorenes prosedyre, trodde vi at de ville konkludere med at ABB var tilregnelig og måtte dømmes til lovens strengeste straff. I stedet endte de opp med – under en ordflom av tvil og til dels i motstrid med deres egne premisser – å be dommerne frita tiltalte for straff og istedet overføre ham til psykisk helsevern. Det kunne nesten virke som dette var en påstand aktoratet hadde bestemt seg for på forhånd, eventuelt etter påtrykk utenfra, for eksempel fra riksadvokat eller regjering som muligens ser seg best tjent med at tiltalte blir erklært utilregnelig. Tiltalte selv ønsket å bli erklært tilregnelig. Da ble det litt snålt når aktor mente tvilen burde komme tiltalte til gode og påstod utilregnelighet…
Vi tror ikke mange har forståelse for aktoratets påstand om utilregnelighet og dermed straffefritak – ikke i Norge og neppe i verden for øvrig. Hvis dette også skulle bli rettens konklusjon, vil omverden langt på vei sitte igjen med inntrykket av et land som først ikke var i stand til å beskytte sine borgere, og dernest ikke i stand til å straffe forbryteren – som attpåtil hadde tilstått en av tidenes verste forbrytelser på norsk jord.
Forsvarer Geir Lippestads sluttprosedyre vil vel heller ikke gå inn i historiebøkene – ikke en gang jusspensumet – som spesielt glitrende. Men denne mannen kan lett unnskyldes. Han hadde selvfølgelig en umulig oppgave. På den annen side gjorde han ikke akkurat jobben enklere for seg ved først å erklærte i nokså klare ordelag at hans klient var pine splitte gal, for så i neste omgang ut fra klientens ønske å skulle prosedere på at han slett ikke var verken gal eller utilregnelig. En slik juridisk spagat er ingen enkel øvelse. Til alt overmål klarte forsvarsadvokaten å surre ettertrykkelig når han til slutt skulle nedlegge sin primære og subsidiære påstand.
Verken helsepersonell i Ila fengsel, der Breivik har sittet siden han ble pågrepet, eller et team fra Dikemark som observerte ham døgnet rundt i tre uker, fant tegn på at han er psykotisk. Hvis dommerne følger aktoratet, vil det samme helsepersonellet få Beivik tilbake med beskjed om at han likevel er psykotisk og skal behandles. Det er ikke bare paradoksalt, men bringer tankene til gulagene i det gamle Sovjet. Hvordan skal de behandle Breivik? Tvangsmedisinere ham – mot både hans og deres egen vilje? Vi håper fortsatt at dommerne vil gjøre det eneste riktige – idømme massemorderen fortjent livsvarig fengsel og forvaring
Har det vært mulig å se komiske innslag i den nå avsluttede rettssaken? For egen del lo vi iallfall godt da vi så – ikke én, men to terrorister i salen under Lars Gules vitneførsel. Lars Gule er den eneste nordmann som er dømt for forsøk på terrorisme. Han ble tatt på flyplassen i Beirut i 1977 da han var på vei til Israel for å begå en planlagt terroraksjon som kanskje ville tatt livet av enda flere uskyldige mennesker enn det ABB klarte. Gule slapp med et halvt års fengsel og er nå en av medienes mange yndede sosialistiske rikssynsere. En annen av disse er advokat Harald Stabell, NRKs kommentator under hele rettssaken mot ABB. Stabell har fortid i AKPm.l. – et parti som støttet mange av historiens verste massedrapsmenn, som Stalin, Mao, Pol Pot, m.fl.
CARL JOHAN BERG
Leave a Reply