For noen år siden sto jeg på Karl Johan og pratet med en venn. Da jeg hilste pent på en forbipasserende mann, spurte min venn: – Hvem var det? Spørsmålet forundret meg. Mannen hadde nylig gått av som statsråd etter å ha sittet flere år i en norsk regjering. I dag ville jeg ikke vært så forbauset over en slik “uvitenhet”. For hvor mange er det som går rundt og husker avgåtte statsråder. Eller sagt på en annen måte: Hvor lenge huskes statsråder flest? Statsråden i eksemplet over hadde først sittet et par perioder på Stortinget før han ble kallet til Kongens bord. I to decennier hadde han reist rundt og pratet om sitt partis hjertesaker og figurert både titt og ofte i aviser, radio og på TV. Men bare noen ganske få måneder etter sin avgang var han altså glemt av de aller fleste, sågar av min venn som regnet seg som alminnelig politisk interessert.
Frustrerende, selvfølgelig, for våre såkalte toppolitikere hvis livsløgn er at de tror at – for å sitere Per Sivle – “merket det stend um Mannen han stupa”. Men sannheten er snarere at en gjennomsnittlig norsk statsråd knapt har overlevert kontornøkkelen til sin etterfølger før han eller hun selv plasseres på glemselens kirkegård. Og årsaken er like enkel som innlysende: Bare de færreste statsråder skaper seg noe “merke som stend”! Det har noe med rekrutteringen til politikken å gjøre. Dagens yrkespolitikere er stadig oftere broilere som fra tidlig alder har pugget partiprogrammer, gått gradene fra ungdomspartiet, gått på tale- og debatteknikkkurs og lært seg det politiske håndverket. Og snart kommer deres tur il å enttre den politiske arena. ”De aner jo ingenting om livet”, var den treffende karakteristikken fra en eldre politiker en gang. Likefullt slippes de løs på samfunnet som de skal styre og utvikle ved å late som de er eksperter på alt fra næringspolitkk og samferdsen til kultur og internasjonal politikk.
Noen få statsråder klarer likevel å sette sitt preg på politikken og etterlate seg noen spor. Men langt flere blir takknemlige ofre for byråkratiet og blir robotligende pratemaskiner som reiser land og strand rundt og forteller om alt det storartede de har gjort og skal gjøre. En spesialitet er å skryte av de økte årlige bevildningene “de” har sørget for til ulike formål og regioner. Men i et samfunn i vekst, og særlig et så oljepriviligert som det norske, ville det vært underlig om ikke de ulike departementers budsjetter vokser fra år til år. Dette er ikke noe stasrådene hverken kan forvente seg takknemlighet eller stemmer for!
Leave a Reply