Et annerledes nettmagasin
Tuesday June 27th 2017

DEN HISTORISKE LENINGRAD-ESKADREN I 1956

 

SPLITTFLAGG
Året er 1956 og «Den kalde krigen» mellom Øst og Vest har blitt til en ubehagelig realitet i løpet av de seneste årene. Norge, som grenseland til Sovjetunionen, har en særlig utsatt geografisk posisjon i forhold til naboen, noe som ofte har vært følbart i de maritime Nordområdene der begge nasjonene har sterke økonomiske og strategiske interesser.

I den sammenhengen har det funnet sted flere episoder som lett kunne ha ført til farlige konfrontasjoner mellom landene og i verste fall også mellom Sovjet og NATO.
Den mest alvorlige av disse fant sted i Januar/Februar 1956 da en armada av sovjetiske fiskefartøyer (ca. 80) invaderte norsk territorialfarvann under storsildfisket på Mørekysten og tok seg til rette med ulovlig drivgarnsfiske omtrent helt inne i fjæresteinene.
Takket være en resolutt opptreden fra Den Kgl. Norske Marines side med arrestasjon og oppbringelse av ca. 16 inntrengere og bøteleggelse av de impliserte måtte de Sovjetiske fiskerimyndighetene innrømme at her hadde det funnet sted et alvorlig overtramp og beklaget dette. Dermed var en meget farlig situasjon blitt avverget, men «den kalde krigen» var åpenbart blitt flere grader kaldere.

Det er mulig at det var dette – for å mildne stemningen mellom partene- som førte frem til en avtale mellom Sovjetunionen og Norge om å utveksle besøk fra de to lands mariner i løpet av året.
I hvert fall ble resultatet at Den Kgl. Norske Marine fikk invitasjon til å besøke Leningrad med en passende flåtestyrke og være byens – og den Sovjetiske Marinens gjester i løpet av høsten 1956.
Dette ville i så fall bli det første offisielle norske flåtebesøket i Sovjetunionen etter Den annen verdenskrig.

LENING2

 

«Leningradeskadren» skulle avlegge en høflighetsvisitt i Leningrad i dagene 9. – 14. August 1956. Som norsk styrkesjef for det historiske flåtebesøket ble oppnevnt kontreadmiral R.K. Andresen, daværende nestkommanderende for Marinen.

Eskadrens avgang fra Horten (den gang hovedbasen for Marinen) ble satt til søndag 5. august. Styrkesjefen var embarkert KNM «Oslo». Det totale antallet besetningsmedlemmer på de 5 fartøyene var ca. 850.

Seilasen Horten – Finskebukta.
Skipssjef på KNM «Tromsø» var orlogskaptein Monrad Mosberg. Undertegnede var navigasjonsoffiser. En russisktalende tolk var embarkert.

Seilasen var nøye planlagt og foregikk som følger (i h.h.t. utskrift fra loggboken):

LENING4

 

(BILDE:LØYTNANT JOHAN HENRIK LILLEHEIM)

Kl. 0001 søndag 5. August 1956: Kastet loss og styrte ut fra Horten Indre havn, ut Oslofjorden og videre sørover langs Sveriges vestkyst.
Kl. 0825: Passerte Læsø N. fyrskip og startet seilas gjennom minesveipete kanaler, de såkalte NEMEDRI-rutene (Dansk/Tyske farvann som var klarert som farbare etter 2. verdenskrig).
Videre seilas gikk sørøstover Kattegat, gjennom Øresund og sørover mot Falster.
Fartøyene fulgte hele tiden de oppmerkete minefrie kanalene mot Østersjøen.
Kl. 1937 samme dag var den siste merkebøyen i Nemedri- rute nr. 62 passert og
eskadren kunne begynne «normal» utaskjærs seilas nordøstover i Østersjøen mot Finskebukta.
Mandag 6. August ble en ren forflytning med interne skipsarbeider og klargjøring av fartøyene for å gjøre dem «ship shape» foran det viktige besøket i Sovjetunionen.
Tirsdag 7. August begynte eskadren å nærme seg Finskebukta. Dagen ble benyttet til bl.a. konvoyeringsøvelser, evolusjonsøvelser og andre aktiviteter for å få trimmet besetningene og få eskadren til å fremstå som en representativ sjømilitær enhet.
Onsdag 8. August gikk seilasen videre østover Finskebukta mot den store metropol.
Kl. 1850 ble eskadren møtt av en russisk jager vest av Leningrad fyrskip og salutter ble behørig utvekslet. Kl. 1915 tok vi på «Tromsø» ombord sovjetisk forbindelsesoffiser, los og signalmann og styrte etter losens anvisning østover mot Kronstadt og videre leden inn mot Leningrad. Kl. 2310 ble det imidlertid stopp og vi fikk beskjed om å ankre på Reid Lesnaga Mala i påvente av at mørket skulle falle på. Begrunnelsen var at det var fotograferingsforbud for utlendinger i selve innseilingen til Leningrad (Neva elven) der en rekke militære forsvarsverker og viktig industri var lokalisert.
Torsdag 9. August Kl. 0025 var det imidlertid blitt mørkt nok for våre verter, eskadren lettet anker og styrte nordover Neva assistert av loser og taubåter.
Kl. 0250 var KNM «Tromsø» fremme ved bestemmelsesstedet og fortøyde for og akter i utlagte bøyer midt i Neva-elven, i sentrum av Leningrad, tvers av Admiralitetsbygningen og med Vinterpalasset og Ermitasjen som nærmeste naboer.
Kl. 0300 fortøyde KNM «Haugesund» langs vår babord side og kl. 0730 ble en stor flåte til assistanse for landlovsbåter og varelevering m.m. fortøyd langs styrbord skuteside. Resten av eskadren ble fortøyd etter samme system aktenfor oss.

Litt historikk.
Leningrads forsvarere og sivilbefolkning var utsatt for forferdelige påkjenninger under Den annen verdenskrig.
Fra September 1941 til Januar 1943 var byen beleiret av tyske og finske styrker som kontinuerlig bombarderte den med artillerigranater.
Periodevis lyktes det også beleiringsstyrkene å isolere storbyen fra moderlandet med det resultat at det oppsto kritisk matmangel, hungersnød og mangel på de fleste livsviktige varer og tjenester.
Resultatet av dette var at selv om forsvaret av millionbyen holdt stand, regnet man med at mellom en og halvannen million mennesker, – sivile og militære, – mistet livet som følge av beleiringen. Mange av disse sultet rett og slett ihjel.
Nå var imidlertid restaureringen av Leningrads sentrum med hovedgater og kulturskatter kommet langt, og det var tydelig at man gjennom årene i etterkrigstiden hadde satset mye på å prioritere byens ansikt utad, spesielt når utenlandske gjester var ventet.

Programmet.
At det var knyttet store forventninger til vårt flåtebesøk hersket det ingen tvil om.
Autoriteter og presse var sterkt representert, og en imponerende menneskemengde hadde allerede ved eskadrens ankomst samlet seg langs Neva-elvens praktfulle strandpromenade der Vinterpalasset og Admiralitetet dannet et majestetisk bakteppe.

Et fullpakket program startet allerede kl. 1230 på ankomstdagen med sightseeing for eskadrens offiserer, kvartermestre og menige til flere av byens imponerende severdigheter. Busser var kjørt frem og mange hundre av eskadrens mannskaper fikk en meget interessant innledende rundtur gjennom sentrum og de nærmeste omgivelsene. Det ble imidlertid klart for oss at det var «solsiden» som skulle presenteres. Man ønsket åpenbart ikke å vise frem de delene av byen der gjenreisningen etter krigen fortsatt led av store mangler, og der levestandarden var en helt annen enn det man kunne få inntrykk av i området rundt Strandpromenaden, Vinterpalasset og Admiralitetet.

Fredag den 10. august var det klart for en høytidelig seremoni fra norsk side, nemlig bekransning av minnesmerket for de sovjetiske falne under Den annen verdenskrig.
Kl. 1000 forlot den norske æres-garden KNM «Tromsø» og KNM «Haugesund» og dannet et verdig bakteppe for seremonien som ble ledet av Kontreadmiral Andresen og behørig dekket av den lokale pressen. At denne norske seremonien og flåtebesøket generelt ble høyt verdsatt av våre sovjetiske verter fremgikk av dekningen i Leningrad Pravda, der man fant besøket så viktig at avis-oppslagene faktisk ble oversatt til norsk.

Programmet forøvrig ble svært omfattende og bød på en rekke turer med buss, besøk i museer, sykehus og film og dans for eksempel i Matrosklubben.
Besøkene i industribedrifter var begrenset til «sivile» etablissementer som skofabrikk og bakerier og omfattet stort sett intet av forsvarsmessig karakter, bortsett fra et besøk på Sjøkrigsskolen. Dette var imidlertid meget interessant og avslørte at skolen var en læreanstalt av høy kvalitet med tradisjoner som gikk flere hundre år tilbake i tiden.
Den Sovjetiske «nasjonalhelligdommen», krysseren «Aurora» som åpnet det første skudd mot Vinterpalasset og dermed startet oktoberrevolusjonen og tsarregimets fall i 1917, hadde nå blitt museum og var også et meget spennende element i programmet.
Metroen var et kapitel for seg selv. Hovedstasjonen imponerte enormt alle som kom dit. Med sine kunstneriske utsmykninger og avanserte teknologi måtte hele det overdådige anlegget ha krevd enorme nasjonale ressurser, noe som sto i sterk kontrast til den skremmende lave boligstandarden som man kunne observere i nabolaget. Dette ble også behørig påpekt av enkelte modige frittalende innfødte som vi kom i kontakt med.
Alle eskadrens mannskaper ble, uansett grad/stilling, tilgodesett i store deler av arrangementene og ble svært godt mottatt der de kom. Gjestfriheten var stor og over alt ble de møtt av nysgjerrige, vennlige mennesker som gjerne ville ha kontakt med de besøkende fra en verden utenfor Jernteppet.
Visse språkvansker oppsto naturlig nok, men det var alltid noen som kunne litt tysk eller engelsk og fungerte som tolker, og dette, (gjerne supplert med litt tilførsel av vodka), gjorde at samtaler kom i stand og mange hyggelige kontakter ble etablert.

Eskadrens fartøyer hadde «åpent skip» for publikum 2 – 3 timer hver dag så lenge flåtebesøket varte, og en strøm av besøkende, både sivile og militære (og KGB-representanter?), ble transportert med lokale ferger som gikk i skytteltrafikk mellom Strandpromenaden og skipene. Alle fikk omvisning/orientering ombord i den grad vi fant det sikkerhetsmessig forsvarlig. Mange mannskaper fikk overrakt souvenirer og hilsener fra de besøkende.
Interessen fra publikum var i det store og hele enorm og i de lange køene på Strandpromenaden som ventet på båt-transport var det slett ikke alle som fikk skyss.

Besetningsmedlemmene våre, -både befal og menige, – fikk også anledning til å vandre rundt i byen på egen hånd og det var offisielt ingen restriksjoner i bevegelsesfriheten.
Men at vertsnasjonens etterretnings- og sikkehetstjenester og det hemmelige politiet holdt seg fullt orientert om gjestenes bevegelser var det liten tvil om, noe jeg skal komme tilbake til senere.

Spesielle episoder.
Monrad Mosberg på Moskva-besøk.
Vår skipssjef på KNM «Tromsø», daværende orlogskaptein Monrad Mosberg, var en av de få priviligerte som i løpet av flåtebesøket ble invitert til å besøke Moskva for å møte høytstående sovjetiske statstjenestemenn og militære sjefer.
Han forteller i ettertid at han var noe i villrede om hva som skulle foregå i hovedstaden, men ble advart av både tolken vår og den russiske liaison-offiseren om at det sannsynligvis ville bli servert mange og sterke forfriskninger under de forskjellige evenementene.
Skipsintendanten ombord, fenrik Kjell Sunde, fremskaffet derfor 5 bokser med sardiner i olivenolje som sjefen fikk med seg som «prevensjon» mot den forventede vodkaen.
Mosberg forteller videre at de norske representantene fikk en overdådig mottakelse og at han selv fikk «audiens» hos Sovjetunionens største helt fra Den annen verdenskrig, feltmarskalk Georgij Sjukov (seierherren fra Stalingrad og erobreren av Berlin), nå Sovjets forsvarsminister. Feltmarskalken var vanligvis svært nøye med hvilke offiserer han tok imot, og ønsket ikke besøk av kontoroffiserer og byråkrater.
Da han ble fortalt at Mosberg hadde tjenestegjort under krigen som offiser ombord på KNM «Svenner» under D-dagen i Normandie og senere ombord på MTB-ene, som senket tyske fartøyer på Norskekysten, var det ingen problemer med «audiensen». Gjesten fikk sogar overlevert en kopi av Sjukovs sverd til minne om besøket.
Ellers minnes Mosberg et overdådig måltid der det sto en oppvarter bak hver kuvert. En ballett var en del av underholdningen. En representant for vertskapet hvisket diskret til ham at dersom han likte en av danserinnene, var det hyggelige rom i etasjen over hvor de kunne bli bedre kjent med hverandre. Mosberg hadde imidlertid på forhånd inntatt en betydelig mengde sardiner, gikk ikke på denne limpinnen og kom seg velberget og ufotografert tilbake til Leningrad.

Kulturaften i offisersmessen.
Et mindre utvalg av offiserer fra fartøyene ble lørdag 11. august invitert til middag i marineoffiserenes messe i Leningrad. Messen lå i en sidefløy av Vinterpalasset og var slett ingen vanlig spisesal, men et festlokale med enorm takhøyde der det som bugnet av krystall, kunst og mange severdigheter fra fordums storhetstid sammen med de obligatoriske symbolene fra Oktoberrevolusjonen og Kommunistpartiet.
Oppdekkingen var imponerende og antallet oppvartere bak deltakernes stoler var helt i tråd med hva Mosberg hadde opplevd i Moskva. «Messeaftenen» begynte med høytidelige velkomst- og takketaler, men etter at en rekke skåler var utbrakt for bl.a. evig vennskap mellom landene og våre Mariner, ble stemningen adskillig mer løssluppen. Det ble diktlesing og allsang og hver gang vodkaglassene var tomme ble de kastet bak over skulderen og omgående erstattet med fulle glass av oppvarterne.
Det ble i det hele tatt en aften som sent vil bli glemt av de norske deltakerne. Vi hadde imidlertid forberedt oss godt, og jeg mener at vi sto distansen med rimelig verdighet!

Restaurantbesøk og «folkedemokratisk» køsystem.
I et kommunistisk «folkedemokrati» er hovedideologien at alle skal være like. Det ser jo imidlertid ut til å være utopi å få dette gjennomført i praksis så lenge mennesker regjerer.
Noen mennesker vil tydeligvis alltid være likere enn andre. Eller: «Folk flest får alltid minst», om man vil.
Dette fikk en gruppe på 4 norske marineoffiserer et klart bevis for da de skulle besøke en populær restaurant i sentrum av Leningrad.
Det var fullt inne, med en lang kø på utsiden, og nordmennene stilte seg pliktskyldig bakerst i køen slik vanlig folkeskikk tilsier hjemme i Kongeriket.
Da dukket en sivilkledd skygge opp fra bakgrunnen og hvisket noe i øret på den ene av restaurantens to dørvakter. Vaktmannen nikket, forsvant inn i lokalet og etter få minutter dukket han opp igjen fulgt av 4 rasende innfødte som åpenbart var blitt kastet ut.
Deretter kom han bak i køen til nordmennene og sa at nå var det et ledig bord og at de var hjertelig velkomne!!
Picnic i «Parken for kultur og hvile».
Søndag kveld 12. August hadde 4 av oss ombord på KNM «Tromsø» frikveld og fant da ut at vi skulle ta oss en tur på land og hygge oss med en picnic i «Parken for kultur og hvile». Parken lå i nærheten av Strandpromenaden og var blitt sterkt anbefalt av vår russiske forbindelsesoffiser. Vi hadde utrustet oss med en tradisjonell «selskapsbag» som inneholdt både faste og flytende forfriskninger av høy kvalitet og fant oss et hyggelig bord i parken der vi slo oss ned.
Vi hadde så vidt fått åpnet «selskapsbagen» da tre spreke unge damer nærmet seg og kikket interessert på det fremmede picnic-selskapet.
Den mest fremmelige av damene spurte på engelsk om vi kom fra krigsskipene ute i Neva, og det måtte vi jo bekrefte.
Hun fortalte da at hun og venninnene var studenter ved et språkakademi i byen, hadde engelsk som hovedfag og var veldig interessert å få praktisert det de hadde lært.
Norske marineoffiserer har jo alltid vært galante og gjestfrie overfor det motsatte kjønn, og vi inviterte da selvfølgelig damene til å dele innholdet i «selskapsbagen» med oss.
Det viste seg at våre gjester var både kunnskapsrike, sjarmerende og snakket godt engelsk så praten gikk livlig rundt bordet, supplert med både faste og flytende forfriskninger. Stemningen steg til de store høyder, men tiden fløy og vi måtte etter hvert starte tilbaketuren til skipet. Samtidig måtte våre nye venninner tilbake til akademiets internat som lå i motsatt retning. De lovet imidlertid å vinke farvel til oss når vi seilte fra Leningrad neste kveld. Dermed skiltes våre veier.
Etter å ha spasert et par minutter mot Neva, stoppet en av oss for å se hvordan det gikk med damene. De var da på vei mot en sidegate der en limousinlignende bil bremset opp ved siden av dem og en mannsperson vinket dem inn i bilen som deretter raskt forsvant fra stedet.

Dette var det siste vi så, eller hørte fra våre studiner inntil undertegnede, en måneds tid etter hjemkomsten til Norge, mottok et brev fra den ene av dem der hun hilste fra sine venninner, takket så mye for den hyggelige kvelden i parken og sa at de gjerne ville holde kontakten med oss og høre hva vi drev med!
Brevet fant jeg igjen blant gulnede dokumenter i en sterkt medtatt konvolutt ca. 60 år senere!
Det ble aldri besvart.
Avskjedsmiddag ombord på KNM «Tromsø».
Siste post på det omfattende besøksprogrammet var den norske avskjedsmiddagen for topp-figurene blant Leningrads sivile og militære myndigheter samt de norske skipssjefene.
Eskadresjefen, kontreadmiral Andresen var vert og middagen ble gjennomført i offisersmessen på KNM «Tromsø» med 20 deltakere.
Begivenheten var godt forberedt, og intendanturdetaljen hadde skjerpet seg til det ytterste.
Kl. 1900 la en luksuspreget motorbåt til pontongen langs styrbord skuteside og våre sovjetiske gjester ble behørig pepet ombord over gangveien, ønsket velkommen av eskadresjefen og geleidet ned i offisersmessen der velkomstdrinken sto klar.

Etter antallet taler og det økende støynivået å dømme var arrangementet i messen en åpenbar suksess. Men uten danserinner var nok underholdningstilbudet noe lavere enn det skipssjef Mosberg opplevde i Moskva. Stemningen var det i hvert fall intet i veien med da de priviligerte gjestene ønsket eskadren en riktig god seilas hjemover og forlot fartøyet kl. 2200!

Avgang fra Leningrad og seilasen hjem.
Utseilingen fra Leningrad skulle i likhet med innseilingen foregå i mørke, og avgang var satt til kl. 0200 tirsdag 14. august.
Ved midnatt ble det kontrollert om alle var kommet ombord. Det viste seg da at to menige manglet, og vår sovjetiske liaisonoffiser ble omgående informert.
Han tok straks kontakt med sin sjef i byen. Da fikk vi et eksempel på effektiviteten av overvåking og kontroll i Sovjetunionen.
Etter ca. 20 minutter stoppet en kalesjedekket lastebil ved kaikanten. To åpenbart beduggete matroser ble lempet ned i en ventende barkasse og 5 minutter senere var den langs skutesiden.
Det viste seg da at de to selskapsløvene hadde blitt invitert hjem til en familie som bodde i et av de «kulturløse» strøkene flere kilometer fra sentrum. Der hadde de blitt kraftig beskjenkt og hadde glemt både tid og sted da sikkerhetspolitiet, som åpenbart visste hvor de var, dukket opp.

Det ble ingen videre dramatikk i forbindelse med avgangen; kl.0215 kastet vi loss og ble buksert nedover Neva av slepebåter.
Kl. 0310 lot vi slepebåtene gå og styrte etter losens anvisning videre nedover Neva og leden vestover fra Leningrad.
Kl. 0555 gikk liaisonoffiser, los og signalmann fra borde ved Leningrad fyrskip, kursen ble satt vestover Leningrad Guba mot Finskebukta og vårt historiske og særdeles interessante flåtebesøk i Sovjetunionen var ugjenkallelig slutt.

Seilasen hjem til Kongeriket gikk gjennom de samme farvann som fremturen uten noen form for dramatikk.
Oppsummering.
Dersom jeg skal foreta en oppsummering av inntrykkene fra dette helt spesielle besøket i «det lukkete land», etter at Warszawapakten hadde blitt etablert i 1955 som en motvekt til NATO, må det bli følgende:
Sovjetunionen hadde gjennomgått dramatiske ødeleggelser og enorme lidelser under 2. verdenskrig, og myndighetene hadde åpenbart lagt stor vekt på at de norske gjestene skulle få et positivt inntrykk av at kommunismens høyborg nå var i sterk fremgang.
Leningrads befolkning og pressen (den sensurerte) var tydeligvis godt informert og instruert om dette.

Vertskapet vårt satset helt klart på at Leningrads sentrum med sine kulturskatter, brede avenyer, parker, Metroen og Strandpromenaden skulle prioriteres som utstillingsobjekter.

Boligsituasjonen på utsiden av «utstillingsvinduet» var imidlertid temmelig fattigslig, noe som beboerne vi kom i kontakt med slett ikke la skjul på.

Lønnsforskjellen mellom «folk flest» og «eliten» var enorm. En privilegert partipamp,
statstjenestemann eller offiser tjente stort sett seks ganger så mye som en vanlig arbeider, bonde eller kontorist.

Det var dårlig utvalg og høye priser på nær sagt alle varer. Levestandarden var generelt meget lav sammenlignet med vestens standard. Jeg unntar da «eliten» som levde i en luksus som åpenbart ikke lå mye tilbake for Tsarens hoff.

Befolkningen generelt viste seg imidlertid stort sett å være kontaktsøkende, interesserte og vennlige overfor gjestene.

Leningrads myndigheter, både sivile og militære, hadde tydelig lagt seg i selen for å gi sine gjester et vellykket og minnerikt opphold i millionbyen, noe de fortjente full honnør for.

Overvåking, sensur, etterretning og kontroll var imidlertid høyt prioritert og lå på et nivå som intet vestlig demokrati ville ha avfunnet seg med.

Det ga derfor en god følelse av frihet da vi mot slutten av hjemturen så Gamlelandets kyst dukke opp i horisonten!
Epilog.
Vi hadde, etter vårt «goodwill-besøk» i Leningrad, fått visse forhåpninger til at det kunne bli et noe mildere klima i forholdet mellom NATO og Warszawapakten.
Men slik skulle det, som vi alle vet, slett ikke gå.
Allerede den 3. November 1956 iverksatte Sovjet det massive angrepet mot Ungarn der ungarernes forsøk på å innføre et slags demokrati i landet ble fullstendig knust og en marionett-regjering ble innsatt av okkupasjonsmakten. Dette skapte umiddelbart mange og sterke reaksjoner i Vesten og «Den kalde krigen» ble iskald.
Byggingen av Berlinmuren i begynnelsen av 1960-årene forverret situasjonen mellom NATO og Warszawapakten ytterligere. «Jernteppet» ble tettere enn noen gang og det skulle gå mange, mange år før noe nytt norsk flåtebesøk til Sovjetunionen kunne gjennomføres.
Av Johan Henrik Lilleheim

 

Leave a Comment

More from category

TRUMP HAR BEGÅTT EN  MAJESTETSFORNÆRMELSE
TRUMP HAR BEGÅTT EN MAJESTETSFORNÆRMELSE

  Skal man tro mediene gjør ikke USAs demokratisk nyvalgte president Donald Trump annet enn tabber. Men det [Read More]

ELITISME – UNDERKASTELSE – REVOLUSJON
ELITISME – UNDERKASTELSE – REVOLUSJON

Alle og enhver kan se at den utvikling Vesten har erfart etter 1990 har vært preget av stagnasjon. I USA er store [Read More]

PRESIDENT DONALD TRUMP SKAPER ENGASJEMENT
PRESIDENT DONALD TRUMP SKAPER ENGASJEMENT

Den 21. oktober 2015 ble Raymond Johansen (AP-ex SV) byrådsleder i Oslo. Han leder Oslos byråd utgått fra [Read More]

TRUMP’S GLIMRENDE OG KRAFTFULLE INAUGURATION SPEECH
TRUMP’S GLIMRENDE OG KRAFTFULLE INAUGURATION SPEECH

We the citizens of America have now joined a great national effort to rebuild our county and restore its promise for [Read More]

FINANSMINISTEREN I OSLO MILITÆRE SAMFUND (OMS)
FINANSMINISTEREN I OSLO MILITÆRE SAMFUND (OMS)

Finansministeren holdt en svært god tale i OMS. Det var som forventet. Hun unngikk å gå i dybden, og holdt seg til [Read More]

DONALD TRUMP
DONALD TRUMP

Den 11. januar holdt Donald Trump sin første pressekonferanse. Den ble dekket i nyhetssendingene. Dessuten dekket URIX [Read More]

FORSVARSMINISTEREN I OSLO MILITÆRE SAMFUND (OMS)
FORSVARSMINISTEREN I OSLO MILITÆRE SAMFUND (OMS)

Tradisjonen tro holdt Forsvarsministeren årets første tale i OMS. Det var fullt hus. Hun holdt seg til Langtidsplanen [Read More]

Insider

Archives